Vi stod opp kjempetidlig og dro på konferanse om rusreformen

Bent Høie freestylet, Jan Erik Bresil snakket om masteroppgaven sin og folk drakk Monster. Ja: vi var på Rusreformutvalgets konferanse for barn og unge i rusreformen.

b
a

08:31: Noen er a-mennesker. Jeg går i alle fall ut fra at den lille gjengen som står helt bakerst i salen og snakker høyt er glade i å stå opp tidlig. En av dem har Gudbrandsdal-dialekt og roper nesten. Andre har valgt seg en stol blant de cirka hundre som står på gulvet, og får tiden til å gå ved å stirre tomt ut i luften. Vi befinner oss på Oslo Kongresssenter i Folkets hus i Oslo og klokken har bare såvidt passert halv ni. En fyr med dress styrer med ledninger en stund på scenen før det virker som det løser seg. Han åpner en Monster-energidrikk og går med rak rygg og bestemte skritt ut av rommet. Han minner litt om en gutt som har på seg dress for første gang.

EN SOM IKKE har på seg dress for første gang er helse- og omsorgsminister Bent Høie. I oktober 2016 endret han offisielt synspunkt på ruspolitikken. Folk som bruker og oppbevarer narkotika til eget bruk burde ikke straffes, mente Høie. Først fikk han med seg Høyres programkomite. Et år senere fikk han med seg Stortinget. 

Nå skal han bare få med seg salen.

– Jeg tror ikke straff stopper han under brua som kjøper seg fred i hodet. 

Det er egentlig selvsagt. Hvis straff hindret folk i å bruke rusmidler ville vi ikke sittet her denne mandagen. Det står en rusreform på trappene, og Stortinget har nedsatt et rusreformutvalg som skal se på hvordan norsk ruspolitikk bør se ut. I mandatet står det at ansvaret skal flyttes fra justis- til helsesektoren, og at det oppfordres til å lære av erfaringer fra andre land, spesielt Portugal som avkriminaliserte alle rusmidler i 2001. 

LES OGSÅ: DEBATT: – Ikke kupp rusreformen vår!

Før Bent Høie holdt sitt korte åpningsinnlegg der han i løpet av fire minutter freestylet seg vekk fra manus, og endte opp med å etterlate et veldig liberalt inntrykk, sto Anne Helen Fraas Tveit fra selveste Rusreformutvalget på scenen. Hun ønsket et kjapt velkommen og minte oss på hva slags reform det er snakk om. Vi skal gå fra straff til hjelp, sa hun, i tilfelle noen sliter med oppfattelsen, og la til at hjelpen også skal føles som hjelp.

Det siste er viktig for mange.

Flere har vært bekymret for at reformen vil føre med seg behandling under det man kan kalle frivillig tvang. For mange kan for eksempel ruskontrakter med urinprøver føles både som straff og et tvangsmessig kontrolltiltak. 

Ingen har tvunget oss hit. Vi som sitter her er en rar miks av folk som bryr seg om norsk ruspolitikk. Leder for Foreningen Human Narkotikapolitikk og hettegenser-legende Arild Knudsen sitter til høyre for midtgangen. Litt lenger borte sitter en mann i 60-årene med oppsiktsvekkende hvitt, stritt hår som tydeligvis tolker business casual som «blå skjorte på innsiden av turklær». Han ser ut som en som elsker Lillehammer-OL og hater mobiltelefoner. Rett ved siden av meg sitter Ina Roll Spinnangr og Dagfinn Hessen Paust fra Foreningen Tryggere Ruspolitikk. Bak meg sitter en dame som nyser hele tiden. I hele lokalet er det bare én person med dreads.

08:45: Jeg noterer dagens andre Monster, samtidig som … det er vel ikke TV2-pastor Egil Svartdahl  – beskrevet av Wikipedia som: «a famous Norwegian TV-pastor. He often speaks about the renewal of the church and about taking risks»  – som åler seg langs en rekke der, nikker litt til noen i andre enden av salen og setter seg? Eller er det bare en annen godlynt skalla type? I så fall fint at vi har flere sånne her til lands.

Noen timer senere vasker han hendene idet jeg kommer inn på toalettet. Det er ikke Egil Svartdahl.

Konferansen ledes av Kenneth Arctander Johansen. Han er informasjonsansvarlig for Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) og medlem i Rusreformutvalget. I 2016 skrev han en kronikk om forrige rusreform (2004) der han trakk inn Slavoj Žižek og ideologikritikk: «Vi tror vi lever i post-ideologiske samfunn der kunnskap og pragmatisme dominerer». Og hintet til at det gjør vi så avgjort ikke, noe som ganske sikkert stemmer.  

I dag lar han filosofien ligge. 

– Vi pleide å henge ved det vi kalte «eika», et stort tre nede ved elva der. I etterkant fant vi ut at det var en osp. Jaja, sikkert mye anna som gikk gæli, òg, sier han på en av sine mange snarturer opp på talerstolen mellom foredragene som dagen er fullstappet med.

MÅLET MED KONFERANSEN er «(…) å adresse uroen og bekymringene mange har når det handler om mulige konsekvenser av rusreformen overfor barn og unge. Vi ønsker se på om denne uroen har noe forskningsmessig belegg og samtidig se på hva samfunnet bør og kan gjøre for forebygge uheldige konsekvenser reformen kan ha, for eksempel når det kommer til holdninger og bruk av illegale rusmidler.»

Rusreformen skal være for alle. Eller som man sier i sal B i Folkets Hus denne formiddagen: «for både de tunge og de unge».

Flere har vært skeptiske til akkurat det. Debatten har hittil vært mest preget av de tunge rusmisbrukerne. Brukere av lettere stoffer – i hovedsak en eufemisme for cannabis-brukere – har havnet i bakgrunnen.  

Veldig få barn- og unge bruker heroin. Hasj, derimot, brukes av en betydelig andel. Dessuten har ungdom stort sett har et positivt syn på cannabis sammenlignet med tidligere generasjoner, uavhengig om de har røyket selv eller ikke. Dette er hasj-dagen.

Det er derfor ikke overraskende cannabis- og gangster-sosiolog Willy Pedersen (Gatekapital, Cannabiskultur) som åpner det faglige programmet.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie følger nøye med når Willy Pedersen forklarer at folk som røyker hasj ofte liker hiphop.

09:04: Hvis man hadde printet ut en rusdebatt-bingo på forhånd kunne man krysset av første rute allerede: Willy Pedersen snakker om hasj på en måte som gjør at det skinner gjennom at han synes det er tøft.

Han vektlegger at hasjkulturen er nettopp en kultur. Han forsøker å gi et personlig eksempel:

– Jeg var i Slottsparken på 60-tallet. Jeg husker språket: tjall, bønne, rev …

De ordene kan vi i NATT&DAG, òg! 

HVEM BRUKER – og hvem straffes for bruk av illegale stoffer? spør Pedersen, og svarer selv. De som bruker ulovlig rus er de som har normoverskridende atferd også ellers. Joda, bruk av ulovlig rus korrelerer med atferdsproblemer, men det korrelerer også med personlighetstrekk vi ikke ser på som problematiske. Da han undersøkte dette på 2000-tallet fant han sammenheng mellom det å bruke illegale stoffer og å like sterk mat, å reise til andre land, delta i pride og å stå på ski ned bratte bakker. Verdier og aktiviteter som gjerne forbindes med venstresiden.

Musikalsk preferanse for hiphop spilte også inn. Motsatt var det liten sjanse for at de som likte Spice Girls eller Sissel Kyrkjebø røyket hasj. Men hva med dem som likte «Prince Igor»-duetten med Warren G og Sissel Kyrkjebø?

«Nokon er sånn: «cannabis, det er den beste vennen i mitt liv!»»

Hvis man har tenkt å begynne med hasj har Willy Pedersen ett tips: ikke kom fra lavere samfunnslag. Unge med foreldre med lav utdanning har syv ganger så høy sannsynlighet for å bli arrestert for cannabis-bruk som dem som kommer fra hjem med høyt utdannede foreldre. En annen negativ faktor er skoleprestasjoner.

Hvordan møter vi disse skoletaperne fra lavere samfunnslag?

Mens politiet i det åpne rusmiljøet i Brugata er til stede i uniform, snakker med brukerne og i stor grad allerede benytter et skadereduksjonsspråk, er politiet på Vaterland i sivil, påpeker Pedersen. Det er mye spaning og adrenalin knyttet til å ta de unge guttene og mennene som selger cannabis på gata. Hvorfor er det sånn, når forskningen viser at de om lag 180 gjengangerne (de som tas mer enn fem ganger) i likhet med heroinistene i Brugata er mennesker som først og fremst trenger hjelp til å komme seg ut av en selvdestruktiv livsstil?

Spørsmålet får henge i luften.

09:53: Anne Line Bretteville-Jensen fra Folkehelseinstituttet tar over. Temaet hennes er «rusmiddelbruk i ungdomsbefolkningen – prevalens og trender». Blant de ulovlige rusmidlene er cannabis, kokain og MDMA vanligst, og trendene ser nokså stabile ut. Grei skuring.

Noe av det som har uroet tilhengerne av forbudspolitikken aller mest med rusreformen er den beryktede signaleffekten. Hva kommer de unge til å tro når vi, de ansvarlige voksne, ikke lenger skal bøtelegge og arresterte folk som bruker rusmidler? De kommer jo til å tro at rus er bra!

Så enkelt er det trolig ikke. Det er Ola Røgeberg fra Frisch-senteret sitt budskap. Han snakker veldig fort, kanskje må han på do? Kanskje tenker han på alle oss andre som må på do? Det er mye sterk nikotin i omløp i salen, det er i alle fall sikkert.

Likefullt kan noe sluttes fra forskningen. Avkriminalisering har liten effekt på bruk, og hvis den har effekt er det i hovedsak på unge voksne menn. Hadde det vært store endringer hadde vi sett det nå.

Det som derimot påvirker bruk er pris. Det peker mot statlig regulering av markedene. Men det er en legaliseringsdebatt, og den skal vi ikke ha akkurat i dag, uansett hva forskere eller andre luringer prøver seg på. 

Røgeberg avslutter med å trekke negative effekter av cannabis i tvil. For eksempel er sammenhengen mellom dårlig IQ-utvikling og sigarettøyking mer robust enn sammenhengen mellom cannabis og dårlig IQ-utvikling. Han slår fast at cannabis ikke er ufarlig, men at flere av bekymringene nok er overdrevne. 

Hvis avkriminalisering likevel skulle føre til økt bruk, vil de nye brukerne – de som ikke bruker cannabis under dagens regime – trolig ha ulik risiko for negative utfall enn det man ser hos dagens brukere.

11:22: Den britiske forskeren David Nutt nevnes for første gang. I 2009 fikk han sparken da han hevdet at det er mer skadelig å ri på en hest enn å ta MDMA. Salen trekker pusten, det er vanskelig å tolke om det er av forventing eller oppgitthet, men ingen følger opp. Heldigvis. Jeg krysser av enda en rute i rusdebatt-bingoen jeg dessverre glemte å lage på forhånd.

Til lunsj spiser vi svineknoke med rotgrønnsaker, poteter og sennepsdressing. På en lapp midt på bordet står det «Velkommen til Matfest», men ingen rundt bordet skjønner hva som er forskjellen mellom å spise mat og en «matfest». Kanskje sjokoladekaken som avslutter måltidet?

Nam nam!

12:18: Etter pausen handler det straff og alternative straffereaksjoner. Ingun Fornes fra juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen gjennomgår de vanligste straffereaksjonene mot barn- og unge. Konklusjon: dette er ikke en gruppe man bruker straff mot i særskilt grad.

12:23: Jan Erik Bresil, leder i Norsk Narkotikapolitiforening og ivrig forbudslobbyist, ankommer ikledd lyseblå piquet. I 2017 ble han kåret til Årets verste stemme av NATT&DAG. Han ser ganske sterk ut.

12:32: En dame tar bilde med Ipaden sin.

12:48: Jan Erik Bresil er ikke her i dag for å hamre inn sitt sedvanlige budskap om at narkotika er dårlig og at politiet må ha vide fullmakter. I stedet presenterer han masteroppgaven han nylig avla ved Politihøgskolen. 

Først forteller han litt om bakgrunnen sin. Jeg jobber rett borti gata her, sier han, og kaster på hodet. I blokken noterer jeg først at han har imponerende god retningssans, men etter å ha undersøkt litt nærmere (tenkt meg om i 20 sekunder ved å visualisere sakte hvordan jeg kom meg til denne stolen fra inngangen ute, justert for Bresils kroppsorientering) finner jeg ut at retningssansen hans er omtrentlig at best.

Men han jobber på gata. Det stemmer.

Bresil forteller at han først ville undersøke hvilke typer ruskontrakter som fungerer best. I likhet med mange andre masterstudenter fant han raskt ut at det var vanskelig å isolere og måle effekter, derfor så han seg nødt til å ta oppgaven i mer kvalitativ retning.

Endelig problemstilling ble «I hvilken grad gir norsk politi et ensartet ruskontrakt-tilbud til unge?». Svaret: i liten grad. Enkelte må betale urintestene selv, andre får det dekket av staten. I tillegg er det store variasjoner i ruskontraktenes lengde, sanksjoner ved brudd på vilkår og i «det helsemessige behandlingsperspektivet».

Mot slutten raffer han litt mer. Han er oppgitt over at unge i dag kan bli tatt opp til fem ganger og unngå straff.

– Man kan selge 900 gram hasj hvis man er under 18 år, og beholde rullebladet sitt!

Men som Carl «CJ» Johnson sier i GTA: San Andreas, Don’t blame me, blame Politiregisterloven § 41 c!

Overskriften på et av lysbildene hans er så rock at den nesten gjenoppliver rocken: «Drømmer fra en politiforebygger». Det viser seg at drømmen består i at denne reformen «gjør det bedre og likt for alle».

Enig! 

13:37: Jeg ser på klokken, er trøtt. Det virker det som flere begynner å bli. En dame i 40-årene på raden foran meg har drukket tre flasker Pepsi Max. Bresil drar like raskt som han kom, og etterlater oss til å grunne over ruskontrakt-ordningen. Den er ikke ensartet, men fungerer den? Yvonne Larsen fra KORUS (Kompetansesenter rus) plukker opp ballen. De har undersøkt ordningen i Oslos femten bydeler og sju kommuner i Follo.

– Ruskontrakter fungerer best for dem med lite forbruk, tidlig i ruskarrieren. Altså ungdom flest. Men dem går det jo bra med uansett.

Inntrykket man sitter igjen med etter Bresils og Larsens innlegg er at det fremstår uklokt å bruke enorme ressurser på ruskontrakt-programmer som verken er ensartede eller som har beviselig effekt på dem som trenger hjelpen mest.

At å tisse i en kopp én dag i uka i over lang tid kan oppleve mer som straff enn hjelp nevnes ikke.

Er det noe som faktisk virker?

I nabosalen: Innovasjon og digitalisering. Sikkert veldig interessant, det også.

14:02: Terje Fogden har dressjakke, fyldig hår av typen manke og når han snakker gjør han det på en gammelmodig, psykolog-på-70-tallet-aktig måte. Til vanlig er han seniorforsker ved Nasjonalt Utviklingssenter for Barn og Unge (NUBU) og professor II ved Psykologisk institutt på Blindern. Hva er det som drar ungdommen inn i rusmisbruk, spør han. Er det suget? Er det crave? Er det gjeld som gjør at de roter seg inn i noe de ikke kommer seg ut av?

– Ungdommene er jo så lette å få tak i nå til dags, med disse mobiltelefonene. Ringer dem klokka to på natta, og dem svarer, «jeg er på fest her borte, hehe!›. Du får tak i dem når dem går på rek som dem sier i Bergen.

Budskapet hans er at atferdsproblemer løses best i familien. For eksempel kan og bør ruskontrakter være et familieanliggende, et tiltak for å bygge tillit mellom barn og foreldre. Som eksempel på sanksjon nevner han konfiskering av mobil og musikkanlegg for en kveld (!). 

Om ungdom generelt sier han følgende:

– Mange av dem er opptatt av spenning.

LES OGSÅ: Psykologer svarer: Er «reis til syden og kjøp ny kjole» god nok behandling mot depresjon?

14:43– Hvorfor er vi her?

Det er psykologspesialist Ove Heradstveit som stiller spørsmålet. Det er betimelig.

Hvorfor er vi her? Hvorfor er vi samlet her i denne kongressalen? Hvorfor lever vi på denne jorda? Det er spennende spørsmål. Men det er ikke det han lurer på. Han lurer på hvorfor Norge er nesten nederst på listen over cannabis-bruk blant unge i Europa.

Kenneth Arctander Johansen sparte de snåleste fagfolkene til slutt. Ove Heradstveit er forsker ved RKBU Vest. Men først og fremst er han vestlending. For Ove Heradstveit snakker veldig rart. Ut i fra hva jeg kan høre er det en slags blanding mellom noe rundt … Voss kanskje? Blandet med bergensk. Resultatet høres ut som noe Bård og Harald-greier.

Sammenlignet med overvekten av fagfolkene denne dagen fremstår han som veldig mot rusmidler i seg selv, med en tidvis karikert forståelse av problematikken.

–  Nokon er sånn: «cannabis, det er den beste vennen i mitt liv!»

Powerpointen hans er helt rå. Det er piler som peker i alle retninger, det er stockphotos og det er uforståelige figurer av typen tre sirkler inne i en firkant som er omgitt omgitt av piler som går i loop.

En av overskriftene er: «Rus i ungdomstida – Eit fenomen i spennet mellom normal og problematisk utvikling».

Poenget hans er at rusmisbruk er et symptom på andre dypereliggende problemer. Det er helt i tråd med motivasjonen for rusreformen. Likevel føles fremstillingen hans som litt vel preget av forbudstenkning. For eksempel trekker han frem Petter Uteligger som «et fint program» som viser hvor «normale og sympatiske disse menneskene kan være, men likevel ha et rusproblem». No shit!

«Alle er så hjertenes enige. Om ruspolitikk! Går det egentlig an?»

15:30: Siste post: debatt! Et panel som består av representanter fra et knippe ungdomsorganisasjoner skal snakke om sine forventinger til reformen.

Noen høydepunkter:

– Ungdom liker å bli tatt seriøst (Joachim Allan Ruud Nymann, erfaringskonsulent Ung Arena Oslo Øst)

– Vi er for ungdom og mot narkotika (Ido Ali, ungdom mot narkotika)


– Folk med minoritetsbakgrunn og folk fra lavere sosiale klasser må ta martyrdøden for at resten av de «uskyldige» unge skal holde seg unna narkotika (Simen Grip, Tryggere Ungdom).

– Elevorganisasjonen er mot narkorazziaer på skolen. Vi begynner å bli lei av å anmelde politiet (Emil Røys Reite, Elevorganisasjonen). 

Life hack: følg med når noen tar bilde av deg.

Alle i panelet er bekymret for kostnader og helsekøer. Ellers stiller de seg stort sett bak Rusreformutvalgets mandat. Også Martine Kihle Dalsrud (rådgiver Barn av Rusmisbrukere (BAR)) og Ahmed Gurey Shidane, (erfaringskonsulent, Uteseksjonen) var enige i at vi må hjelpe, ikke straffe.

Da var det avklart. 

DIT HAR VI altså kommet i 2019. Til og med Ungdom mot narkotika er for avkriminalisering av narkotika. For liberale aktivister er det en seier. Trolig er det også en seier for alle dem som rammes av dagens politikk. Likevel, debatten setter på spissen en snikende følelse – og var det ikke også et uggent drag i lufta i Oslo Kongressenters sal B denne dagen? For alle er så hjertenes enige. Om ruspolitikk! Går det egentlig an?

Undertrykte snøft og fårete smil underveis hinter til at det ulmer under overflaten.

En rusreform som ingen er mot. En rusreform som både Krf og Venstre, både Foreningen Tryggere Ruspolitikk og Ungdom Mot Narkotika stiller seg bak. Hva slags rusreform blir det?

Jeg går likevel fra Folkets Hus med større tro på reformen enn da jeg kom. Gjennomgående tone for hele dagen har vært hjelp, ikke straff. Og aldri straff kamuflert som hjelp – slik dagens ruskontrakter kan oppfattes. Men hvis man virkelig vil hjelpe – hvordan gjør man det? Hva kommer det til å koste? Og hvem er villige til å betale? 

Det fikk vi ikke svar på.

LES OGSÅ: DEBATT: Rusreformen blir en sliteseier