Bop er sjangeren som forutså dagens hiphop – men hvor kom den fra?

På begynnelsen av 2010-tallet blandet tenåringer det beste fra Atlanta-trap med Chicagos dansekultur og lagde det pureste uttrykket for den melodiøse rappen som har dominert 2010-tallet. Så forsvant de.

b
a

Helt siden 1960-tallet har mordraten i Chicago vært skyhøy. Toppen ble nådd i 1974 og så igjen på starten av 90-tallet. I 1992 ble 943 mennesker drept i en by med mindre enn tre millioner innbyggere. Siden har mordraten falt litt, men USAs tredje største by har fortsatt enorme problemer med vold. Mens 70 % av alle drap ble oppklart i 1991, ble bare en tredjedel oppklart i 2011, ifølge politiet fordi nesten ingen samarbeider med dem. Ingen snitcher i Chicago. Spesielt ille er situasjonen i de sørlige områdene av byen. Hva slags musikk lager man et sånt sted?

MØRK MUSIKK selvsagt. Drill oppsto i South Chicago på starten av 2010-tallet med artister som Chief Keef, Lil Durk, G Herbo og Fredo Santana. Der den tradisjonelle trapen fra Atlanta handlet om dopdealing, rikdom, sex og strippeklubber var drill kompromissløst gateorientert. Beatsene, ofte produsert av Young Chop, var inspirert av det megalomane og steinharde universet til Atlanta-produsenter som Lex Luger og Zaytoven. Men sammenlignet med trap er drill mørkere og mer nihilistisk. Tekstene er mindre forseggjorte og humor og ordspill nesten fraværende. Stemmebruken er monoton, som for å minne om at livet er meningsløst, at kriminalitet og drap er naturlover og at tilværelsen er dritt.

«Bop er drill for folk som smiler på bilder.

Men utfordrende sosioøkonomiske forhold fører ikke nødvendigvis til mørk musikk ala drill. Like gjerne – ja kanskje heller – gir det grobunn for musikk som hyller positivitet og glede. På starten av 2010-tallet, parallelt med drillen, fikk Atlanta en annen avlegger i Chicago, som med mange av de samme musikalske referansene hadde en diametralt motsatt tilnærming til både livet og musikken. Bop.

Bop er en sjanger som egentlig ikke er en sjanger. I utgangspunktet var det bare en dans. Så, etter hvert, ble det en sound. Og til slutt, rundt 2012-2013, ble det en egen sjanger med artister som Keyani, Sicko Mobb, DJ Nate, Breezy Montana, Speaker Knockerz og Lil Chris i spissen. 

De fleste av artistene var veldig unge. Skal man tro instagrammen til Keyani, som står bak mange av de beste bop-låtene, kan hun ikke ha vært mer enn 13-14 år gammel da hun lagde «Ball Out» og «Foreign Sik Turn Up». I dag står de igjen som noen av de beste innen sjangeren.

Men hva er denne sjangeren, egentlig?

LES OGSÅ: Disse typene møter du på Øya 2019

Bop er drill for folk som smiler på bilder. Den tar opp i seg elementer fra Chicago-house-etterkommeren footwork, ghetto house og juke. Lydbildet er enerverende og enkelt. Det er det vi i dag gjenkjenner som mainstream trap i høyt tempo, dandert med over the top autotune-vokal og barnesang-aktige melodilinjer som kan spilles på synth med én finger. Tekstene dreier seg mest om festing. Fraser som «turn up» og «fiesta» repeteres igjen og igjen, i tillegg handler mange av sangene om å boppe – altså dansemovet.

Der drill bygde videre på ortodoks trap ala T.I. Jeezy og Gucci Mane, lot bop-artistene seg inspirere av artister som Soulja Boy, Roscoe Da$h, Travis Porter, D4L og Rich Kidz. Mot slutten av 00-tallet blandet disse artistene de obligatoriske trap-referansene med melodiøs pop-sensibilitet og generelt en mindre seriøs tilnærming til både livet og hiphopens dogmer.

Til felles hadde de også en sterk lyst til å tjene penger i det fremvoksende ringetone-markedet.

I LIKHET MED FOOTWORK er bop en sjanger som defineres like mye av sitt fysiske uttrykk som av det musikalske. I følge Atlanta-myten bestemmer stripperne på Magic City hva som blir hits, noe som delvis forklarer at lydbildet i sjangeren har gått mer i retning melodiøsitet og beveget seg vekk fra 2000-tallets aggressive beats og snerrende flows. All musikken Jeezy laget før 2010 høres for eksempel ut som den er laget for å gi energi til en som nettopp har stått opp.

I bopens tilfelle var det ikke strippeklubbene, men Youtube-danserne som formet sjangeren. Kriteriene er likevel de samme, dansbarhet og melodiøsitet.

LES OGSÅ: Silvana Imam om flyskam, kjevebevegelser, bitches and hoes

Den første videoen der bop som dans og bop som musikk sammenfalt ble postet på Youtube sommeren 2012. Det er en ganske kjip video der en som kaller seg Lil Kemo filmer at han danser på terrassen til Futures «Double Cups and Molly». På låten gjør Future ganske lite ut av seg, bortsett fra at han gjentar «Double cups and molly» cirka 50 ganger. Det mest interessante er beaten: en lettbent, sukkersøt trap-produksjon signert Dun Deal.

NOEN ÅR TIDLIGERE laget Dun Deal beats for gruppen Rich Kidz. I 2009, da medlemmene fortsatt bare var 15-16 år, slapp de albumet Money Swag. Førstesingelen «Wassup» er en energisk pop-rap-låt om å ha mange penger og henge på senteret, ledet an av Skool Boi, senere kjent som Skooly, rapperen som sammen med Lil Wayne har hatt den største påvirkningen på soundet til en viss Young Thug, artisten som fremfor noen representerer den melodiøse æraen mainstream hiphop nå er midt inne i.

På Rich Kidz-albumet er det også en skit med rapperen Yung L.A, som et år senere slapp låten «5×10» produsert av Zaytoven. Minus autotune høres den veldig proto-bopete ut. På den tiden kalte man soundet «Futuristic swag».

Allerede i 2010 aner man en bølge, men den kommer fra Atlanta, ikke fra Chicago.

LES OGSÅ: Trist Pike møter Deathcrush

Bop ble likevel ikke bop før den ankom Chicago. Ifølge folkloren var DJ Nate en viktig brikke i puslespillet. I 2010 ga han ut det eksperimentelle og ærlig talt ganske plagsomme albumet Da Trak Genious der han mixet samples fra pop og hiphop med raske beats. Sjangeren er footwork, en videreutvikling av juke. Poenget er kort sagt å danse som et helvete, litt som nederlandsk gabber, bare med mer forseggjorte moves og ikke fullt så høyt og sentralstimulert tempo. I 2012 byttet DJ Nate sjanger til hiphop og slapp låten «Gucci Goggles», der han tok med seg dansbarheten og tempoet fra footwork og blandet det med kontemporær Atlanta-trap. Av mange regnes «Gucci Goggles» som den første bop-låten.

Men det stemmer bare nesten.

SOULJA BOY HAR blitt latterliggjort for mye de siste årene, blant annet for påstanden om at det var han som «fant opp» trap, hvilket konsensusen sier at enten Young Jeezy eller T.I. skal få æren for. Men hører man på dagens hiphop minner den ikke så mye om Jeezys Let’s get it: Thug Motivation fra 2005, men den minner ganske mye om Soulja Boys «Kiss Me Thru The Phone». De er faktisk mulig å argumentere for at Soulja Boy er den ene av de to viktigste rapperne for dagens sound. Den andre er Skooly. Både Soulja Boy og Skooly hadde også stor betydning for fremveksten av bop.

I 2011 ga Soulja Boy ut låten «Zan With That Lean» som med hakkete baklengs-synth, pipelyder og autotune høres nesten helt ut som det som senere ble bop. I 2012 gjorde drill-rapperen Chief Keef sin egen versjon, «Kush Wit Them Beans». Låten «Ballin» fra det legendariske Finally Rich-albumet fra samme år er også bopete blid.

I begynnelsen var det ikke noe skarpt skille mellom trap, drill og bop. Bop var egentlig bare den trappen som youtuberne danset til i Chicago. Så, når 2012 ble til 2013 begynte soundet å manifestere seg, før høydepunktet 

I 2014 SÅ fremtiden for bop lys ut. Sjangeren hadde fått sine første crossover-stjerner med gruppen Sicko Mobb, som skrev platekontrakt med norske Stargate og hadde platebransjen, dansegulvet og verden forøvrig for sine føtter. Slik ble det ikke.

Like plutselig som sjangeren dukket opp, forsvant den. Hadde artistene skvist siste dråpe ut av soundet? Var det ikke mer å hente i off-key autotune, raske beats og suggererende synth-riff?

Hvis man tolker bop som en sjanger som tok den skamløse ringetone-melodiøsiten i atlanta-trap og blandet den med Chicagos positive, men alltid opprørske, danskekultur, er nok det en troverdig tolkning. Det var rett og slett ikke mulig å tøye strikken lenger i akkurat den spesifikke musikalske retningen. 

Kanskje må også Samfunnet ta sin del av skylden.

Siden bopens storhetstid har Obama – også fra Chicago – blitt pensjonist, mens Trump sikter mot sin andre periode i det hvite hus. Sammenlignet med for noen år siden er følelsen av nederlag og desperasjon, en følelse som har vært til stede i Chicago i mange tiår, blitt mainstream i USA. Derfor er det ikke rart at den melankolske, nihilistiske og mørke drillen har satt sitt avtrykk på den mest populære hiphopen.

LES OGSÅ: Da Foucault trippet på LSD 

Dessuten er å være ung som kjent forjævlig, noe også emo-rappere som Trippie Redd, Lil Skies og XXXTentacion har latt musikken sin preges av.

Til Norge kom aldri bopen. Kanskje fordi hiphop og dans ikke hører like sterkt sammen i Norge som i USA. Norske hiphopere lager ikke dansevideoer på Youtube, de står i utkanten av dansegulvet og drikker øl. Den eneste ordentlige norske norske bop-låta er Yoguttenes «Fe$tar» fra 2015.

Men vi skal på ingen måte overdrive: bopen lever i høyeste grad videre, også i mainstream norsk rapmusikk.

Sicko Mobb Foto: Wikimedia commons/ Kesner16

Mange av dagens største up-and-coming rappere, som Lil Baby, Gunna, Lil Tjay, Lil Tecca, Lil Gotit, Lil Keed, YNW Melly, Smooky Margielaa og Pressa omtales gjerne som Post Young Thug-rappere. Men den melodiøse bølgen ble ikke skapt av Young Thug, den ble skapt av ringetone-rappere som Soulja Boy og av innovatøren Skooly. Young Thug perfeksjonerte det nye soundet utover 2010-tallet, men det var bop-artistene fra Chicago som tok det til sin ytterste konsekvens.

I dag er bop-artistene glemt, og om ikke kastet på historiens skraphaug, så i alle fall henvist til obskure Youtube-spillelister. Young Thug har status som G.O.A.T.

LES OGSÅ: Den siste innovative perioden i norsk metal er glemt

31. MAI I ÅR anga drill-pioneren Lil Durk seg selv til politiet. Han er siktet for drapsforsøk. Hvor ble det av dem som drev med bop? Keyani studerer til å bli sykepleier. Sannsynligvis er hun et geni, helt sikkert er det at hun hadde fortjent en bedre karriere. De andre er sporløst forsvunnet eller så har de sluttet å smile på bilder og begynt med seriøs rap. DJ Nate har lagt Gucci-brillene på hylla og begynt med footwork igjen. I mai ble han belønnet av Pitchfork med 7.6/10 for albumet Take Off Mode.

I 2019 er bopen død, og verden er forjævlig ellers også. Ulikhetene øker, stormaktene er uvenner og jordkloden går kort sagt til helvete. 

Det er nå vi skulle boppa.