Borgerkrig i internett-venstre

Mens høyresiden er opptatt av å ha makt, krangler internett-venstre om hvem som egentlig er fascist. Hvorfor har det blitt sånn?

b
a

14. juni trykket den sosialistiske australske podcastverten og nett-debattanten Aimee Terese (@aimeeterese) på like-knappen på Twitter.

«Whats odd about the j-left/radlibs is that their mangled identiterianism (sic!) is something they copped from the old right (Hitler & Mussolini). The New Left is phony racialism (for non-whites), submerged in an alliance with capital, and led by a bunch of Woody Allen clones.»

Det skulle vise seg å være en tabbe. 

TWEETEN BLE postet av den nå suspenderte kontoen @StrikerIsNazBol. Terese ble raskt callet ut av frilans-journalisten Hannah Gais: «hi @aimeeterese. is there a reason you’re liking tweets about the «j-left» from a very prolific daily stormer writer?»

Daily Stormer er en kjent nynazistisk nettside. Men Terese mente at det ikke var noen grunn til å calle henne ut av den grunn. Hvorfor ikke bare sende en privat melding og spørre om hun er klar over hva hun har trykket «like» på? En kort «Åh, beklager, det visste jeg ikke», og problemet ville har vært ute av verden. 

Siden den gang har Terese stort sett brukt tiden sin på å gå i strupen på kritikerne sine, og dem er det mange av. 

Det er lang ifra første gang det radikale Twitter-venstre har barket sammen i verbale kamper, som stort sett går ut på å diskutere hvem som egentlig er rasist, nyliberalist eller fascist.

Konflikten bunner i en grunnleggende uenighet om hva venstresiden er. Bør man fokusere hovedsaklig på klasse, eller står dagens viktigste kamper på områder som kultur, kjønnsidentitet, anti-rasisme og femisme – det som av mange omtales som identitetspolitikk? 

Og har ikke venstresiden plass til begge?

Les også: Vi møtte Oslos alt-right kunstmiljø (som bare består av én person)

I 1789 BETEGNET «høyre» og «venstre» i politikken henholdsvis de som støttet den franske kongen og de som støttet revolusjonen. I 2019 har høyresiden degenerert til en bevegelse for retten til å bruke nedsettende betegnelser på utsatte grupper, mens venstresidens woke-prosjekt er at det ikke skal være lov å bruke nedsettende betegnelser om noe, i det hele tatt, under noen omstendigheter. Men det har kommet en motreaksjon. 

Høyresiden har sitt såkalte Intellectual Dark Web, et løst podcast- og Youtube-basert nettverk av menn som Jordan Peterson, Joe Rogan, Ben Shapiro og Dave Rubin. Til felles har de alvorlige tilfeller av munndiare, overdreven tro på rasjonalitet og «data», ispedd et manisk oppheng i ytringsfrihet og en urokkelig tro på verdien av en «honest conversation» med en meningsmotstander. I praksis snakker de som regel med hverandre, og de holder på i flere timer, slik at ingen som ikke er enig med dem fra før gidder å høre på. 

Venstresiden har også sine sorte får. En flora av twitter-marxister med anime-profilbilder, deprimerte phd.-kandidater, journalister, frilansskribenter og en underskog av podcaster som Chapo Trap House, Zero Squared, Red Scare og Dead Pundits Society nekter å være med på den brede progressive venstresidens kulturkamp. I likhet med IDW er de kritisk til identitetspolitikken og dets oppheng i språk, samtidig som de også holder ytringsfriheten høyt, fremst av alt retten til å være frekk i kjeften, det Chapo Trap House-vert Amber A’Lee Frost i et essay publisert i Current Affairs i 2016 beskrev som «The necessity of political vulgarity». 

«(…) “being mean” not only affords unique pleasures to the speaker or writer, but is a crucial rhetorical weapon of the politically excluded», skrev hun, og argumenterte for at venstresiden burde bruke det samme vulgære, slemme og «ærlige» språket som Donald Trump.

Joda, så kan riktignok ild ikke slukkes med ild, men kanskje kan banning knuse klassesamfunnet?

I NORGE HAR vi ikke så altfor mange slemme venstreside-podcaster. Kanskje er Radio Røyst, podcasten til det radikale bergenske tidsskriftet Røyst et eksempel? Siden oppstarten for om lag ett år siden har podcasten kvernet ut 30 episoder, der Tarjei Ellingsen Røsvoll og gjester diskuterer tema som «Finnes det intellektuelt liv på høyresida?», Joe Biden og Europavalget. Som mange andre er han inspirert av «dirtbag left»-podcaster som Chapo Trap House. 

– Det var ikke en mangel på sosialistiske podcaster, men det var en mangel i en norsk kontekst.

Til vanlig er han en ivrig leserinnlegg-skribent for publikasjoner som Klassekampen, Khrono og Adresseavisen – og jaggu har han ikke også innlegg på Resett og Minerva. Og så utgjør han egenhendig det radikale norske podcast-venstre, hvis man holder partimaskin-podcaster som Lahlum og Lysbakken og Bergstø og bra folk utenfor.

Foto: Privat

Hva tenker du om dirtbag left-begrepet?
– Store deler av venstresiden i Norge er ganske fine på ting, med tanke på hvordan man fremtrer, man skal ha respekt for hele det politiske spekteret. I Chapo Trap House er det tydelig hvor mye sinne og frustrasjon de har mot resten av det politiske spekteret. Norsk politikk har nok godt av å være litt røffere i kantene.

Men der høyresiden først og fremst skjeller ut innvandrere, transpersoner, liberals og andre progressive grupper, er venstresiden opptatt med å skjelle ut sine egne. Hvorfor det? 

«Små konflikter om språk og «fake outrage» er ikke grunnen til at noen av oss ble interessert i politikk», skrev den irske forfatteren Angela Nagle i en Ask Me Anything på Reddit-subforumet /stupidpol. Forumet har blitt et samlingspunkt for den identitetspolitikk-kritiske delen av venstresiden, som vektlegger materialistiske analyser av maktforhold. Det vil si at de ser makt som dypest sett uttrykk for økonomiske forhold. 

«Vi har ikke dirtbag-left i Norge, men vi har Trøndelag Arbeiderparti

I 2017 fikk Nagle stor oppmerksomhet for boken Kill All Normies, som hevdet at radikale liberale Tumblr- og Twitter-aktivister skapte det politiske klimaet som gjorde alt-right-bevegelsens vei til makt mulig. Selv om ikke alle var enige ble hun av mange sett på som et friskt pust hos venstresiden. Men da hun i november i fjor skrev et innlegg med tittelen «The Left Case against Open Borders» i tidsskriftet American Affairs var det over og ut, selv om det er vanskelig for det blotte, blåøyde norske øye å se at den var av rasistisk eller nasjonalistisk karakter. Snarere var argumentet hennes nokså standard i europeisk sammenheng: 

«This open borders radicalism ultimately benefits the elites within the most powerful countries in the world, further disempowers organized labor, robs the developing world of desperately needed professionals, and turns workers against workers.» 

Slike argumenter der man lar radikale standpunkter begrunne nasjonalistisk politikk kalles ofte nasjonal-bolsjevisme, kort «nazbol», av de som er extremely online and incredibly woke

Og nettopp derfor burde Aimee Terese ant ugler i mosen: nynazisten hun likte tweeten til hadde bokstavelig talt «nazbol» i nicket sitt. Hvordan kunne hun ikke derfor forstå at han var nazist? 

Men egentlig er det ikke så entydig. Den korte forklaringer er at World wide web har gått over alle støvleskaft. 

Foto: Skjermdump Youtube

DEN LANGE forklaringen er at «nazbol»-ideologien, som først og fremst forbindes med mannen som ofte omtales som Putins ideolog, Alexandr Dugin, og hans merkelige syntese av fascisme og kommunisme for noen år siden ble plukket opp av tenåringer på internett. Hvorfor? Sannsynligvis fordi ideologien er sjokkerende på den måten barnslige tenåringer som akkurat har begynt å lære om andre verdenskrig på skolen liker: symbolet er et nazi-flagg med hammer og sigd i stedet for hakekors, og idolene er Hitler og Stalin – samtidig. 

På /stupidpol brukes nazbol-begrepet selvironisk. De er så vant til å bli kalt nazister, strasseritter (strasserisme er en venstreorientert avart av nazisme) og fascister av det de omtaler som radlibs, det vil si demokrater som er ytterliggående i kulturelle spørsmål, men som ikke kritiserer de grunnleggende forholdene i økonomien. Radlibs forbindes gjerne med Hillary Clinton, Kamala Harris og Elizabeth Warren og deres politiske omland.

Men når man leker med slike begreper – som for det første er et helvete å sette seg inn i, og for det andre med vilje prøver å støte noen bare på gøy – bør man ikke forvente at folk reagerer?

Cancel-kultur er veldig lett å misbruke. Mormoren min var med i AKP en kort periode på 70-80-tallet. Noe av det hun har fortalt derfra er hvordan det er lett for folk som er sosialt dyktige å bruke en streng partikultur, slik AKP hadde, til å ekskludere politiske motstandere, sier Røsvoll. 

Han tror mange av de samme mekanismene er i sving i dag. 

– En feiltagelse mange gjør er at de tror at det er en radikal politisk handling å sørge for at noen endrer språkbruken. Det er en bra ting å gjøre, men det er ikke en radikal politisk handling. Hele partiet Høyre kunne blitt woke uten at det hadde skadet Høyre what so ever.

Har cancel-kultur blir en kjøttetende bakterie som spiser venstresiden innenfra?
– Til en viss grad. Samtidig er det nødvendig, vi har ikke lyst på rasister i våre rekker. Men man må være kritisk til hvordan det blir brukt. 

Det betyr ikke at å få folk til å bruke et mer inkluderende språk ikke har en verdi i seg selv. 

– Det er fortsatt mange på venstresiden som ikke forstår dette. Når jeg sier at det egentlig ikke er så radikalt, så betyr det også at det egentlig ikke er så jævlig vanskelig å få til.

I likhet med dirtbag left-podcasterne i den anglo-amerikanske sfæren mener Røsvoll at den virkelige motsetningen i samfunnet står mellom de med makt og de uten. Og at det kommer til uttrykk ved økonomisk ulikhet.

– De fleste forstår ganske intuitivt at det er noen i samfunnet som tar sinnsykt store deler av de felles ressursene. Et troverdig politisk initiativ på venstresiden må anerkjenne denne konflikten. Nøyaktig hvordan vi skal løse det er det mange som er uenige i, men enten vi snakker om Frp, Senterpartiet, SV eller Rødt så viser det seg at mange responderer veldig bra på at man peker på en slik motsetning. Der hjelper det ikke med cancel-kultur. Du kan ikke cancelle din politiske motstander, for du bestemmer ikke over dem. 

Kanskje er grunnen til at cancel-kultur har fått så stor innflytelse over den amerikanske venstresiden at de er så vant til å ikke ha reell politisk innflytelse. Dermed blir man veldig opptatt av kulturelle kamper, i tillegg til at ideologisk renhet blir et mål i seg selv. Hvem er egentlig de radikale? 

– Noe av årsaken til at man ender opp i en situasjon der man driver med cancelling, som til en viss grad er en HR-greie, er at man ikke har noe annet å ta til seg. Da blir man sittende å pirke. Slavoj Žižek har sagt mye bra og mye dårlig … 

… det har han!
– Jepp, men en ting han har sagt som er bra er at mange tror at det å tro på revolusjon er den modigste posisjonen man kan ta på venstresiden. Men egentlig er det stikk motsatt. Revolusjonen er så fjern at man alltid kan lene seg på at vi må bare vente på at revolusjonen kommer.

Eller i det amerikanske tilfellet: vente på at hele det demokratiske partiet skal bli enige i at åpne grenser er bra – for eksempel. Bernie Sanders har gjentatte ganger fått kritikk for å ikke ville ha åpne grenser, noe han har avvist som et «Koch Brothers proposal». Men egentlig er det få i partiet som formelt vil ha åpne grenser. 

– Man må heller innse at det er en stegvis prosess der man legger de materielle forutsetningene til grunn for å ha åpne grenser. Amerikansk cancel-kultur står svakere nå enn noensinne, nettopp fordi man har venstresidekandidater man kan samles rundt. 

Det er heller ikke slik at materialistisk klassepolitikk og idealistisk progressiv politikk er gjensidig utelukkende kategorier, mener Røsvoll. 

– For meg er det åpenbart at den mest radikale klassepolitikken i Norge i dag også vil være en feministisk og antirasistisk politikk. For eksempel sekstimers-dag og å nulle midlertidighet blant kvinner, eller en genuint god integreringspolitikk som gir første- og andre generasjons innvandrere en trygghet og materiell posisjon slik at de også kan fagorganisere seg og ikke blir tvunget til å godta dårlige arbeidsforhold. 

Foto: Marc Nozell

Hvordan skal det skje da? Vi har ikke fått et norsk dirtbag left ennå?
– Det er jo en vanlig måte å skille Rødt og SV på: Rødt er dirtbag left, SV er progressive. Selv om det blir veldig overfladisk. Antirasismen og feminismen er sterk både i Rødt og SV. Vi har litt andre skillelinjer i norsk politikk

Vi har ikke dirtbag left i Norge, men vi har Trøndelag Arbeiderparti!
– Haha, ja det sliter vi jo med. Men vi skal ikke amerikanisere for mye.

Men Twitter, som er obligatorisk for politisk interesserte mennesker, er amerikanisert for lengst. Folk canceler hverandre i hytt og vær mens materialistene gosser seg med begreper som nazbol og strasseritt i podcaster nesten ingen hører på, samtidig som de gjør narr av identitetspolitikk som tross alt gjør livet til veldig mange mennesker bedre. Til tross for at den ikke løser opp den grunnleggende klassemotsetningen – som enten eksisterer eller ikke eksisterer, alt etter hvor langt ut på venstresiden man befinner seg.  

Vi spør Rosvoll hva det er med venstresiden og krangling. Kan man ikke bare roe seg ned litt? 

– Hvis man er høyreside i verden i dag trenger man ikke å gjøre noe som helst. Dave Rubin sin idealverden eksisterer allerede. Det samme gjelder Norge: Det Torbjørn Røe Isaksen vil er å fortsette å leve det livet han lever. Han vil ha muligheten til å gå på kolonialen og kjøpe seg noe bra chevre, han har lyst at Rema 1000 skal ha litt bedre meieriprodukter og kanskje litt mer craft beer. Og så vil han ha muligheten til å sykle til jobb, men også å kjøre bil hvis han vil det.

Var det ikke det Edmund Burke drømte om og?
– Hehe! Det man ser er at det ikke er så mange implikasjoner av sånne standpunkt. Det finnes bra chevre og Rema har begynt å få ganske bra ølutvalg. For venstresiden er det mye mer å ta tak i.