Hvorfor elsker kunstmuseer kasse-TV-er?

Vi ringte kurator for fotografi og nye medier ved Henie Onstad Kunstsenter, Susanne Østby Sæther, for å finne svaret på spørsmålet alle lurer på: Hva er greia med at alle samtidskunstmuseer sverger til sorte kasse-TV-er?

b
a

Hei, jeg ringer fra NATT&DAG.
– Hei!

Du jobber som kurator for fotografi og nye medier ved Henie Onstad og har også skrevet en doktorgradavhandling om The Aesthetics of Sampling: Engaging the Media in Recent Video Art (2009).
– Ja.

Det er en ting som alle har lagt merke til når vi har vært på museum, men som ingen egentlig snakker om.
– … ja?

Hvorfor bruker kunstnere så ofte gamle svarte kasse-TV-er når de lager videoinstallasjoner?
– I dag er det veldig få kunstnere som faktisk gjør det. Den generasjonen av videokunstnere som er vår tids generasjon bruker i veldig liten grad kasse-TVer.

Okei.
– Så da har du nok sett eldre videokunst. Og den er det mye av på museum!

Ja.
– Grunnen til at kasse-TV-er har vært viktig er for det første at på 60-tallet, da videokunsten hadde sin spede begynnelse, så var det den eneste TV- og videoapparatet som fantes. Mange kunstnere jobbet da med selve videosignalet, selve teknologien i seg selv.

– Så, på 70- og 80-tallet, var det to viktige tendenser. En forholdt seg til TV, til fjernsynet, som en slags motpol. Mange kunstnere jobbet med å utvikle andre former for fortellinger, narrativer, strukturer. Vise materiale som vanligvis kanskje ikke vises på normalt på TV, utforske andre måter å oppleve tid på og så videre, men der TVen som et massemedium hele tiden var en viktig referanse. En annen viktig tendens på samme tid var menneskekroppen. Mange kunstnere jobbet med ulike utforskninger og dekonstruksjoner av menneskekroppen. Også tildels performative verk, altså opptak av performancer. Det er noe med TV-apparater, de har en tredimensjonalitet, og det forholder seg til menneskekroppen i størrelse og skala. Og hvis du da har et lite talking head, på en monitor, på en pidestall, får du et ansikt i øyenhøyde, noe som var et vanlig grep i denne perioden.

– Så det var tre årsaker til at TV-apparatet har vært viktig i videokunsten. Men i dag er det ikke så viktig lenger.

Les også: AVGVSTVS: – Problemene på vestkanten skjules bak høye hekker

Hva bruker man i dag da?
– Projeksjoner i stor grad. Masse projeksjoner eller ulike LCD-flatskjermer.

En sånn TV som står i stua vekker ikke så sterke assosiasjoner lenger, nå som vi omgir oss med skjermer hele tiden?
– Ikke sant. Det er en annen side av saken. Det å ha en lysende skjerm er ikke lenger forbundet primært med TV-apparatet. Den er kun én av x antall skjermer vi alle har i vårt hjem. Så den er ikke lenger en primær sparringspartner.

Primær sparringspartner?
– Man kan si at videokunsten har to sparringspartnere historisk sett. Det er TV som ett massemedium, og så er det filmen. Mot slutten av 90- tidlig 2000-tall at film kom inn som en veldig viktig referansebakgrunn for videokunstnere. Mange kunstnere begynte å jobbe mer spesifikt med et mer filmatisk språk og man begynte å utforske selve projeksjonen. Man hadde sett det tidligere også, men ikke i så stor grad.

Hva er grunnen til det tror du?
– Paradoksalt nok at det var en generasjon kunstnere som hadde vokst opp med mye film, men da som video på et fjernsynsapparat. En annen praktisk årsak var at projektorene ble av bedre kvalitet. Videoprojektorene var av en sånn kvalitet at de kunne vise et høykvalitetsbilde.

Man trenger ikke å leie en kinosal lenger.
– Nei ikke sant. Man kunne få en litt sånn kino-effekt ved videoprojeksjon. Da fikk man i mye større grad det man kan kalle et grey room, en blanding av den klassiske hvite kuben og kinoens svarte sal. Det ble veldig vanlig på galleri- og museumsfeltet.

Hva blir den mest gjeldende tendensen fremover da?
– Jeg vil si at det i mye større grad er computer-skjermen med dens måter å konstruere bilder på, den måte å konstruere narrativer på. Det er primær-skjermreferansen i dag for den yngre generasjonen kunstnere. Og så ser man en klar tendens til at stadig flere utforsker VR, og da er man på en måte ikke kvitt skjermen, men tilsynelatende.

Så ringen er sluttet? Eller i alle fall når VR-en blir så bra at man kan simulere følelsen av et virkelig galleri. Kanskje man da plasserer kasse-TV-er inne i VR-fremstillingen?
– Det kan du godt si, men samtidig er det mye VR som benytter anledningen til å konstruere en helt annen type rom enn det typiske galleri-rommet.

Og godt er det!
– Ja, haha! Men jeg vil ikke egentlig si at ringen er sluttet, for det var ikke helt der vi begynte.

Det var ikke en ring i utgangspunktet! Ellers da, går det bra på Henie Onstad?
– Ja! Torsdagen som var hadde vi en stor åpning for en utstilling med norsk dokumentarfotografi. Neste prosjekt er åpningen av et helt nytt utstillingskonsept, en triennale for nytt fotografi og mediekunst, der helt klart disse tendensene vi snakker om nå, fotografi og videokunst som i stor grad reflekterer skjermens betydning for vår hverdag, og også de digitale produksjonsmidlene kunstnere baserer seg på i dag, samt at bilder primært distribueres via nettet. Da blir det stor mønstring av en yngre generasjon internasjonale kunstnere og deres verk innenfor fotografi og mediekunst.

Og ingen svarte kasse-TV-er?
– Ingen svarte kasse-TV-er, hehe!

Les også: Quiz: Klarer du å fokusere på valgets viktigste saker?