Emil Finnerud utforsker dødsdriften i sin nye utstilling

– Det har alltid vært mye død som har omgitt Porsche.

b
a

Fredag kveld åpner utstillingen Death Drive på Noplace i Oslo. Kunstneren bak, Emil Finnerud, var tidligere kunstredaktør i NATT&DAG, men i NATT&DAG-år er det evigheter siden så inhabile er vi ikke.

Finnerud deltok på Høstutstillingen i 2010 med et silketrykk av en fantomtegning av Pablo Escobar, og siden det har han blant annet gjenopplivet den anarkistiske Gateavisa, som sist vi sjekka ikke er en gateavis, men som står i hyllene på Narvesen, ikke langt fra andre verdenskrig-bladene og tyskspråklige tatoverings-magasin med halvnakne damer på forsiden.

Nå er han klar med en utstilling som inkluderer instrumenter fra Porscher som har kræsjet, avstøpning av et speedometer og en innendørs tennisbane. Hva skal det bety, mon tro?

Ring, ring! Hva holder du på med nå?
– Jeg prøver å få den tennisbanen til å funke. Det er tre tonn med masse der inne som må valses og vannes, og det er linjer som skal legges, så det er rett og slett litt godt gammaldags manual work.

Er det vanskeligere enn du hadde forestilt deg å lage en tennisbane?
– Det er ingen tvil om det. Det må understrekes at banen ikke skal spilles på, men den vil se ut som en tennisbane og føles som en tennisbane. Det er rød grus, av samme type som brukes på Roland-Garros, og veggene er kledd med hard court-materiale.

Veggene er Federer, bakken er Nadal! Hvordan ble utstillingen til?
– Som ofte med kunstidéer er det et sammensurium av ideer og visjoner og blaff, som man så jobber med videre og så blir det litt tydeligere underveis. Men det startet med en interesse for biler. Folk kjører seg ihjel i høyhastighetsbiler, spesielt sportsbiler ala Porsche. Det er en slags dødsmaskin. James Dean, for eksempel, kjørte seg ihjel i en Porsche som han kalte Little Bastard. I ettertid har flere Porsche-modeller bare blitt kalt «widowmaker». Det har alltid vært mye død som har omgitt Porsche. Og så har jeg alltid vært interessert i fart og den estetikken som biler har. Pluss at jeg generelt i kunstnerskapet ofte har tematisert vold og død. Så dette er ikke et nytt tema for meg.

Hvorfor «Death drive»?
– Tittelen Death Drive er et slags ordspill. Det refererer både til Freuds teori om dødsdrift, altså death drive eller Todestriebe på tysk, samt at det referer til de bakenforliggende hendelsene til skulpturene. Alle de instrumentene du ser i skulpturene er fra Porscher som har vært involvert i ganske heftige kræsj.

Hvor har du kjøpt disse instrumentene?
– Fra et bilopphuggeri i Norge.

Hva er det du prøver å si? Kaster du deg inn i debatten på den siden som mener at Freud hadde rett hele tiden? Profesjonsstudiet i psykologi skulle aldri ha tatt ham av pensum. 
– Overhodet ikke. Det jeg liker med teorien er at den blir ansett for å være en av Freuds mest spekulative teorier, noe han også sa selv til og med. Det er blant hans mer filosofiske teorier og også andre filosofer, fra Lacan til Žižek, har prøvd å gi en spinn på dødsdrift-teorien, som er helt luftig og flyktig. Det er det jeg som kunster liker best, at det er veldig, veldig spekulativt. Jeg er ikke akademiker, jeg er kunstner, og synes at mye av kunsten bør være spekulativ.

LES OGSÅ: Techno-melankolikeren Recondite trives best alene i naturen

– Men selvfølgelig: jeg synes jo menneskets hang til selvdestruksjon er spennende – idet du setter deg inn i en Porsche og du når 300 km/t, så kan man jo si seg enig i at sjansen din for å dø har økt ganske betraktelig. Det er ikke noe poeng for meg å moralisere over det. Det er interessant at mennesker velvillig tar slike risikoer.

– Og så er det interessant at de fleste som har Porscher er ganske bemidlede. De lever kjedelige, forutsigbare og konservative liv, men innimellom velger de å sette seg inn i en Porsche og kjøre 300 km/t. Det er veldig egoistisk å ta det valget og drite i konsekvensene.

I 2014 var dine kunstneriske hovedinteresser vold, ideologi og pornografi. Har det endret seg?
– Ideologi og vold ligger der. Ideologien i dette er eksess, altså borgerskapet, det barokke … volden ligger og lurer i alt jeg gjør, her er det høy fart, kræsj og død. Pornografi har jeg tatt en liten pause fra. Men seksualitet er for alltid et interessant tema som jeg til enhver tid følger med på.

Hva har tennis med døden å gjøre?
– Det at jeg anla en tennisbane er litt for å sette en scenografi, en kontekst, hvor disse tingene oppstår i. Men tennis, det er en slags stillstand over det også, man slår en ball, den kommer tilbake, det er noe repetitivt over det, en stillstand som også kan minne om død.


FOTO: Kristian Skylstad

Er det mer fascinerende når folk fra overklassen er selvdestruktive enn når folk fra under- og arbeiderklassen sakte drikker seg til døde i en pub i Trondheimsveien?
– Jeg synes begge deler, på hver sin måte, er like interessant. Det er ikke noe hierarkisk. Men ulikt det jeg har jobbet med tidligere, incels, Breivik, er dette en tragedie som ikke har et navn. Det er generelt rike mennesker som kjører seg i hjel på denne måten. Satt på spissen: dette er folk som brorparten av samfunnet, de som ikke er rike, ikke bryr seg om. Vanlige folk gråter ikke de største tårene av å se en næringslivsleder kjøre seg ihjel i en Porsche. Men kan heller felle en tåre av en alkoholiker i Trondheimsveien som dør av slag på grunn av alkohol. Denne tragedien er intern for familiene det gjelder.

Så … ?
– Det er ikke mer interessant, men det er mer spektakulært. Det har en estetisk dimensjon over seg.

Dødsdriften – om den i det hele tatt eksisterer, da – er en ødeleggende kraft som har like mye tendens til å vende seg utover som innover. Ikke helt ulikt kunsten, der altså! Det innadvendte og utadvendte, det sadistiske og masochistiske, det glir over i hverandre! Er alt arbeid, inkludert kunst eeegentlig masochisme, selv-plageri?
– Hardt fysisk arbeid er katarsis, og dette har også vært katarsis for meg. Jeg har svetta som en gris. Jeg vil også trekke en link der til å kjøre kjempefort i en Porsche, det er en slags katarsis i det og. Du føler deg mest sannsynlig ganske mye bedre etter du har gjort det. Men jeg tror ikke det har noe med døden å gjøre direkte.

Den litt uforståelige teksten som ledsager Facebook-arrangementet undrer hvor mange som ville valgt å trykke på av-knappen hvis mennesket hadde en av-knapp. Er det ikke lett nok allerede?
– Nei det vil jeg ikke si. Nå beveger vi oss inn mot rent selvmord her … jeg har alltid hatt respekt for det. Det krever ganske mye å faktisk skyte seg selv. Å ha gjennomføringskraft til å faktisk gjennomføre handlingen har jeg stor respekt for. Om man kunne ta sitt eget liv bare ved å trykke på en knapp tror jeg mange flere hadde gjort det.

Tror du flere hadde trykket på den knappen enn «interessert»-knappen på FB-eventet for utstillingen din?
– Hehe.

Det er 180.
– Flere by far. Er du gæren. Jeg vil understreke at jeg ikke har noen selvmordstrang, bare så det er klart.

Emilfinnerud.com er nede. Er det ikke vits å ha en nettside lenger?
– Den skal opp igjen på et eller annet tidspunkt, men foreløpig har jeg opprettet en Instagram der jeg legger ut alle bildene. Men ja, det begynner jo kanskje å bli overflødig, selv om jeg på et plan intenst hater Instagram, Facebook og den Silicon Valley-drittpakka. Men rent instrumentelt er det fint for å vise frem kunsten, slik at man slipper å bable om den.


FOTO: Kristian Skylstad

Hvordan går det med Gateavisa?
– Den ruller og går den. Det kommer ny utgave nå snart.

Du savner ikke NATT&DAG, da?
– Jeg savner ikke NATT&DAG, men jeg vil gi all cred for at NATT&DAG fortsatt holder koken. Jeg var der i 7-8 år og har bare gode minner. Ikke minst: den type medie som både Gateavisa og NATT&DAG er har vi ikke for mye av i Norge. Presse og media har eksistert mye lenger enn journalisthøgskolen. Alt trenger ikke gå gjennom den samme kverna. Gateavisa skal være et levende medium som skal feste og danse. Det er hedonisme og aktivisme.

Er å leve hedonistisk det den eneste måten å motivirke dødsdriften på? Lystprinsippet vs. realitetsprinsippet, er det ikke noe med det …? Nei nå går jeg meg vill i vulgær-Freuden, her. 
– Mange vil si at hedonisme har mange elementer fra død i seg. Men både jeg og Gateavisa er veldig pro hedonisme. Å sette seg inn en Porsche og kjøre kjempefort er også en hedonisme som jeg applauderer.

Det har jo vist seg at det er ganske vanskelig å leve livet uten å la seg berøre av døden … kanskje man bare skal kjøre Porsche i 300 km/t, ha det gøy, ta sjanser … lage gateavis?
– Ja, why not. Vi er bare på denne planeten en kort tid. Ta sjanser, kanskje går det til helvete. Samme det.

Går ikke sånn suuuuperbra med Instagamet til Emil Finnerud helt ennå!

LES OGSÅ: Antiklang spiller techno med hardware og forbehold om at alt kan gå galt

– I det moderne samfunnet, med stor eksess og rikdom unngår vi å deale med døden, snakke om døden. Dødsangsten ligger veldig til grunn for alt. Handlinger og det man driver med er i stor grad eskapisme.

Også kunsten!
– Et lite stikk til kunstnere også: man får et inntrykk av at de diller og daller med så jævlig knotete små ideer – en liten snor på gulvet og å se det vakre i det hverdagslige og sånn. Det er en angst for å ta tak i litt større tema, som for eksempel døden, kontra i for eksempel litteraturen, film, scenekunst …

Hvordan blir åpningen fredag?
– Det er åpent fra 20 til 23, altså både åpner og stenger det litt senere enn de fleste åpninger. Det er rimelig øl og vin og snadder, mye gode folk og god stemning. Det blir mer en partyvibe enn knirkete kunststemning. Men du får kanskje litt rød grus på skoene dine så ikke ha på hvite sko.

Til slutt, hvem må skjerpe seg? Svar kort.
– Hvem som helst?

Ja.
– Nålevende?

Helst. De må få jo en sjanse til å skjerpe seg.
– Hatelista mi er lang.

Hehe!
– Hm. Eh … Christine Koht?

OK!

Death Drive åpner fredag 16. august klokken 20-23. Ellers kan utstillingen oppleves lørdager og søndager fra klokken 14 til 17 frem til 1. september.

LES OGSÅ: – Natt&Dag pleide å være et av de verste møkkabladene som ble utgitt her til lands. Gateavisa anmelder NATT&DAG anno 2010