– Da jeg ble Ukas Urørt tenkte jeg nok at jeg skulle gi ut en plate året etter

Forrige fredag slapp Shikoswe endelig debutalbumet. Hvorfor tok det så lang tid? Og så det vi egentlig lurer mest på: hva er det med indie-artister og te?

b
a

– Jeg kunne ha sagt at jeg ikke liker Barcode. Men samtidig så er det bra at alle businessfolka har et sted å være, et sted der de kan dra på kafé der jeg ikke er, sier Shikoswe et stykke ut i samtalen vår. For noen få dager siden slapp hun debutalbumet Back in the Tall Grass, og en liten uke før der igjen spilte hun på Øya.

AKKURAT NÅ befinner vi oss i nettopp Barcode, nærmere bestemt på en kjedekafé langs det brede fortauet, som kombinert med glassfasadene og en trafikkert Dronning Eufemias gate gir følelsen av at vi befinner oss et sted enten midt inni kapitalismen eller utenfor tiden — i det minste utenfor Norge.

25-åringen har farget litt av håret blondt og det stikker hit og dit, om enn ikke like vilt som på et pressebilde som har sirkulert, der hun har fletter som minner om Ol’ Dirty Bastard fra Wu-Tang Clan. Før intervjuet spurte en fra bandet hennes om hvordan hun er som person. Han sa: kul, men ikke gal.

Hva synes du om den beskrivelsen?
– Jeg tenker at jeg må bli galere! Men jeg er veldig enig i den beskrivelsen, jeg tenker det samme om ham.

Tre år har kommet og gått siden Shikoswe ble månedens Urørt med låta «This Here». Når hun nå slipper album er det vel bare en ting å si: på tide?

– Da jeg ble Ukas Urørt tenkte jeg nok at jeg skulle gi ut en plate året etter.

Hvordan var det å oppleve at det ikke skjedde?
– Dypt skuffende. Dypt skuffende. Hehe! Nei, det er chill det. Fokuset mitt i livet er ikke nødvendigvis å gi ut ting.

LES OGSÅ: Back to basics: Best Akkurat Nå

De fleste av låtene falt på plass allerede i 2017 da hun tilfeldigvis, på sin egen slippfest, kom i snakk med Kjetil Grimsby Harr fra Fjorden Baby. EP-en de feiret den kvelden, The Hour of the Body, er mer typisk skandinavisk, nedstrippa og minimalistisk. Det er gjentagende pianolinjer og Shikoswes lyse stemme. Grimsby Harr bidro til et mer gitarbasert sound, litt Cocteau Twins blandet med Boy Pablo, blandet med følsomheten fra den første EP-en, resultatet er albumet som kom forrige fredag. 

At ting egentlig falt på plass allerede i 2017 har muligens bidratt til at hele seks av låtene er gitt ut som singler i forkant.

– Jeg ville gi låtene et selvstendig liv, men det er også litt fordi mange ikke hører på plater. Jeg hører på plater fra A til Å, men det er mange som ikke gjør det.

Hvorfor gir du det ut som album i det hele tatt, da?
– Det var en plate fra start. Tilfeldigvis var det noen av sangene jeg tenkte «det funker som en singel, denne låten kan folk like, den står fint for seg selv».

Stadig flere foretrekker å gi ut EP-er?
– Jeg ser den. Det er gøy å lage en helhet, men kanskje er et album et litt for stort prosjekt noen ganger. Og så er det veldig dyrt.

Hvor mange spor har gått i søpla i løpet av prosessen?
– Jeg kaster egentlig ikke ting i søpla.

Du gir det ut som singler i stedet?
– Jeg lar det kanskje ligge i noen år. Det er ofte sånn at jeg prøvde det ut i én setting, men så funker ikke den melodien eller den teksten og så prøver jeg det ut senere og så gir det mye mer mening. Mange av de ordene og melodiene er ganske gamle, som jeg har testet ut i forskjellige former. Gjenbruk er bra.

Å spille konsert er nettopp en slik setting der man kan teste ut, vri på ting, finne ut hvilken retning man er på vei.

– Siden jeg ble Ukas Urørt har jeg spilt veldig mye, som har vært en fin måte for meg å forstå mer av hva jeg vil. Jeg har nesten ikke takket nei til noe.

– Musikken oppstår på nytt når man står der. Jeg har ikke hørt på The Hour of The Body siden jeg slapp den. Eller på noen av innspillingene, men jeg spiller låtene derfra fortsatt, så den er levende for meg. 

Jeg har funnet ut at det er lettere å være glad og tilfreds når jeg vender meg utover heller enn innover.

I tillegg er det visstnok en god mindfulness-øvelse å spille konsert. Men hun driver også med både yoga og meditasjon, helst hver dag, sånn for sikkerhets skyld.

Da du startet å meditere, var du sånn «fuck nå må jeg … livet mitt er DRITT nå MÅ jeg fikse det»?
– Ja! Det var faktisk det, haha. Så fant jeg ut at det funka. Det blir lettere å ha struktur og ta sunne valg. Mindre eskapisme, mindre rus, den type ting.

Vi spør om det er mye rus i indre København. Hun svarer kort ja, uten at hun vil ikke gå nærmere inn på det akkurat nå.

–  Men det er billig alkohol der, det er det.

Hun er litt ordknapp, Shikoswe. Også tekstene er ordknappe der de på typisk indie-vis har en tendens til å sirkle rundt de samme nære temaene: kjærlighet, relasjoner og hvordan det som regel mildt sagt ikke er en knirkefri affære. Er det indie-kulturens fortjeneste? Er hun bare sånn? Eller er det rett og slett vanskelig å løfte blikket fra gitaren og ut i samfunnet?

– Hehe. Nå har jeg endelig begynt å løfte blikket litt. Jeg har vært veldig vendt innover så nå blir det interessant og se hva som blir det neste jeg lager. Jeg forholder meg ikke til sjanger når jeg skaper. Så kanskje det ikke blir indie neste gang?

– Jeg har funnet ut at det er lettere å være glad og tilfreds når jeg vender meg utover heller enn innover.

Har det påvirket låtskrivingen din?
– Jeg vil si at det fortsatt er en del relasjoner og sånn, ass. Men det handler jo også om å vende blikket utover noen ganger. Tror du ikke det alltid er friksjonen i en relasjon som får ting til å blomstre?

LES OGSÅ: Hva SKJER her? En merkelig artist fra Argentina har laget en absurd musikkvideo

Jo, egentlig. Men vi tenkte mer spesifikt på romantiske relasjoner.
– Jeg tenkte faktisk på det i dag, at det er mye i musikken min som kan linkes til romantiske relasjoner. Samtidig synes jeg det kunne vært gøy å trekke inn andre relasjoner enn en type tosomhet eller romantisk relasjon. Men det er en overvekt av det der ass, og det er en refleksjon av at jeg har vært fokusert på noen romantiske relasjoner de seneste årene. Jeg har valgt å fordype meg i det, i stedet for andre ting.

Må man velge der, tror du?
– Nei. I den ideelle tosomheten har man nettopp vendt blikket sitt utover også.

Eller bakover? Vi prøver. Shikoswe vokste opp i Ås, et tettsted som ligger plassert på noen jorder en kort togtur unna Oslo. Med sitt Natur- og biovitenskapelige universitetet er det et slags mini-Trondheim, og som Trondheim har Ås et Samfunnet. Der pleide Shikoswe å snike seg inn med falsk leg for å suge til seg svett, alkohol-marinert voksen-stemning.

Det er intens stemning i bodegaen der.
– Helt enig, men når man er underage og craver sånn stemning er det digg.

– Samfunnet var et dødsnice sted å se konserter og sånn, men en gang dreit jeg meg skikkelig ut. Jeg havnet dypt inn i en samtale med en fyr som studerte master eller no’, og så spurte han hva jeg studerte og jeg bare: eeh, utviklingstudier? For det var det eneste jeg kom på. Og så en måned senere satt jeg på stasjonen og snakka med noen venner om hvilken russedress vi skulle ha og sånn, og så så jeg at han satt rett ved siden av og hørte hele samtalen.

Haha!
– Ikke lyv! Bare si at du er der med fake leg.

Forresten: Shikoswe er Norges nest mest kjente artist med røtter fra Zambia. Vi spør om hun kjenner han som er mest kjent – Admiral P.

– Nei, men jeg var på en sånn Norge-Zambia-fest med ham en gang. Og så møtte jeg han på trikken noen år senere og da sa han hei til meg! Det var veldig kult – Admiral P sa hei til meg foran alle på trikken!

Overhørt: Admiral P er god på ansikter.
– 
Haha, ja.

*kremt* Hva er det med sjangeren indie og te?
– Jeg vet ikke om jeg er en indie-artist, egentlig. Det kommer an på hva man legger i det ordet, men det er fortsatt et mysterium for meg helt hva det betyr. Men ja, jeg liker te. Det tror jeg har mer å gjøre med at jeg er fra Zambia, de har veldig sterk te-tradisjon der.

Kanskje det heller er motsatt? At en artist som liker te automatisk er en indie-artist?
– Ja, kanskje det. Man liker å sitte å se på ting, som de der bladene i vinden (*peker på et tre*), mens man drikker te. Jeg tenker at mange som drikker te setter pris på slike ting, i motsetning til dem som lager samlebåndspop.

Hva tror du de drikker da? Hva drikker Sigrid?
– Hun drikker te.

Julie Bergan, da?
– Sånn, Aloe Vera-vann, kanskje?

Hva liker du ikke?
– Det blir sutrete uansett hva man sier.

Indie er jo en sutre-sjanger.
– Ja.

LES OGSÅ: Emil Finnerud utforsker dødsdriften i sin nye utstilling