De beste filmene du kan strømme GRATIS med norsk lånekort

Noe av det som kjennetegner oss nordmenn er at vi elsker norsk film.

b
a

Når man blar gjennom katalogene til de internasjonale strømmegigantene på leting etter noe å se på, sniker ofte et smått ubehagelig spørsmål seg på: hvor er alle de norske filmene? Som ikke er Gåten Ragnarok (2013)? Svaret på det er, blant annet: på lite omtalte statlige strømmetjenester man bruker bibliotekkort til å logge inn på.

I GAMLE dager het det visstnok at en film var «god til å være norsk». Parallelt med at årene har passert har også film- og tv-konsumet gått opp, og etter hva som strømmes på Netflix å dømme er ikke Kvalitet lenger det bestemmende kriteriet det en gang (liksom) var. God til å være norsk er en død frase. I 2019 er det nok om filmen er bedre enn stillhet, med det åndelige og psykiske mørket sånt har en tendens til å føre med seg.

Heldigvis er det heller ikke lenger slik at norsk film er spesielt dårlig, den er bare veldig vanskelig å finne. Et av stedene den finnes er på Norsk filminstitutts strømmetjeneste Filmbib, hvor man kan se norske dokumentarer og kortfilmer helt gratis.

LES OGSÅ: Er dette fremtiden for filmanmeldelser?

Biblioteket består av hundrevis av filmer. Her er noen av våre favoritter:

Ad astra (2015)
Paul Tunge og Egil Håskjold Larsen

Ad Astra, mot stjernene, det er det kirkespirene strekker seg. Paul Tunges minidokumentar Ad Astra er en meditasjon over kirker i Norge hvis arkitekter også siktet mot stjernene. Undertittelen er «Norwegian Church Brutalism». Vår redaksjon opererer med en streng brutalisme-definisjon (bygninger av ubehandlet betong med skulpturliknende kvaliteter), og det er strengt tatt modernistiske kirker – store, vakre og tomme bygg, omgitt av ugress og bugnende sommergrønn vegetasjon – som i sin (u)alminnelighet vises frem i denne estetiske lille filmen med musikk av Kim Hiorthøy.

Rulletrappen (2014)
Christopher Nielsen

Image result for rulletrappen 2014

Tre nakne og ekle dudes som prøver å komme til toppen av en uendelig rulletrapp som attpåtil går nedover, er ikke det en metafor for sjølve livet ‘a? Omtrent det må Christopher Nielsen ha tenkt, før en ny tanke avbrøt den gamle « … og det har jeg allerede laga tegneseriestripe om. Jaja. Får lage en bra ni minutter kort film om det samme».

Fra barn til borger (2016)
Janne Lindgren

Når man blir lei av dokumentarer som absolutt skal prøve å fortelle deg noe er det deilig med en god gammeldags flue-på-veggen-dokumentar. Fra barn til borger følger førsteklassinger i deres første skoleår og ja da, den er både koselig og morsom (fordi det er to ting barn tydeligvis er by default).

Barneraneren (2016)
Jon Haukeland

Barneraneren følger Noah fra Oslos østkant som blir dømt for medvirking til ran og deretter flytter fra Haugenstua til Bærum. Der får han seg hvite venner som kjører rundt i Oslofjorden med båt. Hele tiden rives han mellom de geografiske skillene,  klasseskillene og skillet mellom rett og galt, i mer enn bare juridisk forstand.

Barneraneren ble markedsført som en dokumentar, men det er mye rekonstruksjon, mange iscenesatte scener og samtaler. De som faktisk deltok i hendelsene spiller seg selv. Det gjør det fristende å se på den som en spillefilm «basert på en sann historie», bare enda litt mer virkelighetsnær enn slike filmer pleier å være. Dette svekker ikke filmen som dokumentar, som enkelte har hevdet, men styrker den snarere som «virkelighetsfilm» – for å låne et begrep fra debatten rundt litteratur som handler om virkeligheten/samlivsproblemer.

Det er meg du vil ha (2014)
Dag Johan Haugerud

«Det er meg du vil ha er mer en monolog enn en film, men Andrea Bræin Hovigs fremførelse av ungdomsskolelærerinnens innrømmelser er så imponerende at den alene rettferdiggjør filmens eksistens.» Det skrev vi i 2014, og trillet et eplekjekt terningkast 4. I sann NATT&DAG-ånd la anmelderen vår til at den samtidig var noe av det beste du kunne se på kino det året.

Filmen handler om ungdomsskolelæreren Henriette (Andrea Bræin Hovig) som forelsker seg i en av elevene sine. De 54 minuttene er en eneste lang forsvarstale på rektors kontor, kun avbrutt av vakre bilder fra Akerselva. Med utgangspunkt i en transkripsjon av et reelt intervju laget manusforfatter Sonja Evang og regissør Dag Johan Haugerud – som i disse dager er opptatt med å motta hyllest for kinofilmen BARN – en virkelighetsnær film, som kanskje ikke er av typen man ser igjen og igjen, men som alle burde se én gang.

LES OGSÅ: Paul Tunges nye film «DU» er et deprimerende innsyn i et dødsdømt forhold

Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta (2005)
Dag Johan Haugerud

«Jeg har blitt fortalt at jeg bannet sammenhengende, på inn- og utpust, hele veien fra Cinemateket til Karl Johan, etter å ha sett denne som Troll i Eske tilbake i ’05. Jeg skal ikke gjengi hele remsa her, men nøyer meg med å si at det aller mest provoserende her, er at man tar en filmidé, fjerner alle interessante elementer (med vilje!) og lar kamera drifte av sted, inn i en verden der man i stedet for å hylle det store i det lille, lager en fest av det småskårne i det forknytte. En tom og hul film om ingen ting.»

Det skrev Gaute Brochmann da NATT&DAG i 2010 oppsummerte de verste norske filmene fra 00-tallet. Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta snek seg inn på tiende plass.

I dag skriver Gaute Brochmann bitre kommentarer i Morgenbladet om at Netflix gjør deg dum og at seksåringer ikke bør bruke nettbrett, mens Thomas Hylland Eriksen har fått kreft. Vi vet ikke helt hvordan dette henger sammen, men konstaterer: oh the times are a changing.

LES OGSÅ: Paul Tunge: – Det er en slags skygge av Breivik vi ser i filmen

Alle de omtalte filmene er tilgjengelige på Norsk filminstitutts strømmetjeneste Filmbib