Gjengkriminalitet, sivilsnut og techno-transcendens

– Han ene forsøkte å drepe han andre. Onsdag til søndag viser Karen Nikgol opp sceneforestillingen Ghetto Justice på Black Box teater i Oslo.

b
a

– Jeg liker å kalle det en slags performance-produksjon. Ghetto Justice handler om motorsykkelbanden GT7000 som ledes av en handicappa leder. De er en gjeng med horer, prostituerte, narkomane og tyver. En i gjengen er i eksil på Kreta, og derfra beordrer han drapet på gjenglederen under en psykisk meltdown.

DETTE ER premisset for Ghetto Justice, Karen Nikgols nyeste oppsetning. Tre år har gått siden den forrige, sceneforestillingen Satyricon, der han tok utgangspunkt i den halvveis tapte romerske satiren med samme navn. Den gang danset blant annet dansere påmalt hakekors i neonfarget Spring Breakers-rave-maling over det sorte Black Box-gulvet, i spedd hiphop-dans og monologer her og der – bare for å nevne noen helt få ting som uansett ikke yter oppsetningen rettferdighet.

Denne gangen får vi motorsykkelbander, sivilpoliti og religiøs transcendens. Ideen til Ghetto Justice kom allerede uken etter Satyricon var ferdigspilt. Nikgol befant seg på en gård utenfor Kristiansand, hvor biblioteket besto av «300-400 typer bibel». Bortsett fra én bok: Korset og springkniven. Tittelen vakte interesse.

– Innholdsfortegnelsen var sånn: «Balltrær og lenker», «Gateslåsskamp», «Bloddåp». I del to gikk det over til Jesus og Gud og Gudsdåp og … helt andre ting. Så jeg ble nysgjerrig.

LES OGSÅ: NATT&DAG dekker valget: Erlend i Trøndelag

Skjønte du med én gang at dette kommer til å bli noe?
– Ja, for det var en karakter i Satyricon som er litt sånn new age-leder og samtidig bandeleder. Jeg hadde lyst til å lage et helt stykke med en slik karakter, en sektleder-karakter.

KORSET OG SPRINGKNIVEN, opprinnelig utgitt i 1963, og så som film i 1970 (4,2 av 7 på Kristenfilm.com), er skrevet av den amerikanske pastoren David Wilkerson. I 1957 reiste han til Brooklyn for å misjonere i kriminelle tenåringsmiljøer etter å ha lest en rørende reportasje i Life Magazine. Blant dem han møtte var den puertoricanske gjenglederen Nicky Cruz, som raskt vendte seg mot gud og deretter levde – og lever! – som vekkelsespredikant.

Ghetto Justice er løst basert på Nicky Cruz’ liv. Som barn vokste han opp med spiritisme. Hans egen mor kalte ham visstnok «Son of Satan» og som 15-åring sendte hun ham vekk til New York, der han raskt gjorde karriere i den kriminelle gjengen Mau Maus.

– Jeg fant ut at det var han som inspirerte til 80-tallsfilmen The Warriors også. Han levde et fascinerende liv, og det var veldig tvetydig. Ghetto Justice er delt opp litt som hans liv. Første del handler om kriminalitet, mens i andre del møter vi motorsykkelbanden i fengsel, der de går over i en religiøs transe.

Samtidig er Ghetto Justice også basert på romanen Tyvens dagbok av Jean Genet, der man kan lese: «Mitt mot bestod i å utrydde alle de vanlige grunner til å leve og i å oppdage nye».

Hvordan gjør man det?

I PROMOTEKSTEN står det at det skapes en opplevelse av «individets unntakstilstand» der skillet godt/ondt og svart/hvitt oppheves. Kan en slik oppheving være nøytral, og derfor en reell oppheving? Når man som Nietzsche søker en moral hinsides godt og ondt er det fort den rene volden, makten eller kraften som står igjen, er det ikke?

– Den er subjektiv, denne transcendensen av godt og ondt, venstre og høyre, mann og kvinne … Den er utrolig individuell. Den skjer på scenen individuelt med utøverne og aktørene, og det skjer i form av at stykket er delt i to helt spesifikke farger: Rødt, innledningsvis, som handler om kriminalitet; og blått, som handler om sivilpoliti og fengsel. Og så er det karakterer som grenser mellom disse tingene.

At stykket er delt i to hinter vel kanskje til at dissene skillene egentlig ikke er mulig å oppheve?
– Ja, og man vil nok oppleve som seer at Ghetto Justice er en trist og sakral opplevelse, noe som kanskje er konsekvensen av å forsøke å finne seg selv i en ødelagt dualistisk tilstand.

Sylvi Listhaug er jo en sånn, som for eksempel forsøker å tømme begrepet om godhet for innhold.
– Så lenge hun gjør det i navnet til et politisk parti – som står ganske langt ute på ytre høyre vil jeg si, – oppheves ingenting. Hun snakker ut fra ett utgangspunkt, og det er høyresida. 

Så hvordan skiller ditt kunstneriske prosjekt seg fra hennes politiske? Er det mer agnostisk eller ambivalent når det kommer til utfall eller … ?
– Prosjektet mitt er ikke politisk. Det er sosialt og det er psykedelisk, det er et narrativ og en fiksjon, og ikke en politisk fiksjon: det er en ekspressiv, kunstnerisk fiksjon. Selvfølgelig kan det knyttes til politikk, men jeg er mest interessert i energi og det ekspressive. 

Ghetto Justice tar opp hvordan «maskuline strukturer hindrer spirituell frihet». Hva slags frihet er det og, hva skal man egentlig med den friheten?
– Til å bli fri fra lenker, lenkene man enten er født med eller som er blitt gitt en.

– I Ghetto Justice møter vi en gjeng som er veldig destruktive idet de har lyst å bryte disse lenkene, og det fører kanskje til deres egen undergang. De har en autoritetsforakt som kan lede til kaos, fordi de etter hvert både elsker og hater sin far og gjenglederen. Der har vi et tvetydig forhold til det som definerer en, mater en, styrer en. 

Alle kategorier og strukturer er vel egentlig innskrenkende for «utfoldelse». Hvorfor fokuserer du akkurat på det maskuline?
– Fordi kildematerialet mitt var skrevet av, og handlet om, menn. I Satyricon var kildematerialet ekstremt blandet både av kulturer og av kjønn, men i dette tilfellet er kildematerialet mitt triste, fucka menn. Så da blir det det jeg viser på scenen. 

Føler du deg som en trist fucka mann noen ganger?
– Ja, hvem gjør ikke det? Hehe. 

Er det derfor du trener så mye vekter?
– Nei! Det er fordi jeg er glad. Jeg er ofte glad og må bruke opp energien min.

Men blir man mer fri av å trene vekter?
– Det vet jeg ikke. Det får tiden vise. 

Har du følt deg friere etter at du ble sterkere?
– Ja, det har jeg. På helt spesifikke måter som har med styrke og gjøre. Og så har jeg følt meg fengslet på andre måter som ikke har med styrke å gjøre. 

For å si det med Isaiah Berlin: du har fått frihet til å løfte tunge ting?
– Hehe! Absolutt. Og temaet jeg behandler i stykket er et tungt tema. 

LES OGSÅ: Emil Finnerud utforsker dødsdriften i sin nye utstilling

Hehe.
– Og jeg som kunstner går veldig inn i det jeg gjør. Når jeg går med NYPD-lue og samtidig er kunstner og samtidig trener så forsøker jeg å gå inn i skaperverket mitt. 

Nikgol har møtt både gjengkriminelle og ny-spirutelle i arbeidet med Ghetto Justice. To av dem er del av Drum and Bass-crewet Bashment Crew og er del av en gjeng som har drevet med tyveri, racking, tagging, rapping, og maling.

I fjor inviterte Nikgol begge til Oslo for å jobbe med ham.

– Men så forsøkte han ene å drepe han andre.

Hæh?
– Han forsøkte å halshogge ham med en kjøttøks.

– Han sitter nå inne i 12 år, mens han andre, Chris Heywood, kommer til å være på scenen. Den opptredenen har veldig mye å gjøre med det han selv har opplevd. Jeg har prøvd å skape utøverne i GT7000 ut i fra hvordan de faktisk er, og det vil nok de som kjenner utøverne legge merke til.

Vi møter også politimannen Eric Johnson i stykket. En kan se for seg at han er løst basert på Eirik Jensen.
– Og Johnny Brenna. 

Har du møtt noen av dem?
– Det er en del tekst fra boka til Jensen, samt tekster hentet fra intervjuer med Johnny Brenna. Og så er det to karakterer i stykket, VB og Eric Johnson, som er sivilpoliti. Først møter vi dem som skygger som lusker i mørket som spanere og så møter vi dem deretter som kampsportutøvere. Johnny Brenna er jo krav maga-lærer selv. 

Hva slags kampsport blir det på scenen?
– Japansk sverdkunst fra 1400-tallet, blanda med samtidsdans. 

HISTORIEN GJENTAR SEG. Det kommer nye generasjoner kriminelle, nye generasjoner politifolk, runddansen slutter aldri. En annen ting som gjentar seg er at NATT&DAG diskuterer kriminalitet og kunst med Karen Nikgol utpå høsten en gang. I fjor kuraterte han det årlige Pluss Pluss-eventet på Black Box. Temaet og tittelen var Crime and Punishment. De involverte kunstnerne utforsket hva som skjer i grenselandene og gråsonene mellom forbrytelse og straff, orden og kaos; med film, performance, video, billedkunst og til sist klubb.

LES OGSÅ: Hvorfor elsker kunstmuseer kasse-TV-er?

Hvordan skiller Ghetto Justice seg fra Crime and Punishment?
Crime and Punishment besto av mange forskjellige typer kunstnere, mens dette er et prosjekt jeg både har skrevet og regissert. Men samtidig kuraterer jeg jo inn aktører som jeg vet kan være med å realisere prosjektet.

Hvordan har du plukket ut folk?
– Det er folk jeg har håndplukka. Fra musikere og utøvere til de på teknisk, alle er håndplukka. 

– Musikken står Torgny for, en del av skuespillerne er fra dette DJ-kollektivet Born4Burning … standup-komikere som Sebastian Tjoerstad bidrar med tekst, kunstner Eirik Sæther er med på video…

I tillegg til en hel hurv andre, deriblant rapper Jonas Grieg alias Linni, forfatter og professor i dramaturgi ved Stockholms Kunstnerliga Högskola Jon Refsdal Moe og kunstkritiker Tommy Olsson. 

– Et freakshow!

– Ghetto Justice ble i likhet med Crime and Punishment innledet med en videovisning på galleri K4. Og så er det dette store prosjektet på en scene og som avsluttets på The Villa på Lørdag.  Så Crime and punishment var også en utprøvelse av denne strukturen.

Videovisningen på galleri K4 er forresten allerede unnagjort, men det er ikke å betrakte som en essensiell del av performancen, uansett, mer som en utvidelse å regne. Ghetto Justice er en restaurant der man ikke MÅ kjøpe tre retter.

Hva er det som er så tiltalende ved å lage slike totale – nesten ikke forestillinger engang, det blir mer som en opplevelser?
– Tilstander!

Ja. 
– Jeg vil videreformidle tilstander jeg opplever inne i meg til publikum. Jeg er interessert i narrativer og … Jeg kan jobbe på en mindre skala, men jeg føler at når man først gjør noe bør man gjøre det ganske stort og hardt. Det har jo tatt meg tre år og lage dette prosjektet. Jo, jeg har hatt noen små performancer i mellom, men jeg jobber stort når jeg først gjør det. Jeg liker det flerfoldige uttrykket der totalkunsten kan møtes i ett rom. Det er kanskje det jeg er ute etter også.

Fordi?
– Fordi det gir en ultra-sensorisk opplevelse til de som ser på.

Lørdag kveld og natt r det  offisiell etterfest på The Villa (siste forestilling spilles søndag!) med DJ-spill fra DJ Guy og DJ Maurice. Hos Nikgol henger klubbing tett sammen med de andre kunstformene som utgjør kunstnerskapet hans.

– Ved at det er en bevegelse og ved at det er en tilstand. Når man danser går man inn i helt spesifikke indre tilstander, noe man også gjør i kunsten. Man transcenderer.

Har du møtt på noen problemer underveis? Har du vært fortvilet og tenkt: dette går ikke?
– Ja, mange ganger. Det er en del av prosessen. Det var verst for noen dager siden. Det var et sammensurium av veldig mange ting, at man er utslitt og har jobbet ræva av seg. Dette er jo et inferno, et selvpålagt inferno. Det rommet man skaper i det ytre og når man lever inne i det, blir ofte rommet man skaper i sitt indre. Når vi snakker om trening og sånn – det blir vanskelig å skille mellom det man skaper og det man er ellers. Jeg har blitt med i stykkets narrativ, følelsesmessig, humørmessig, stykkets rødt, stykkets blått, helvete og himmel og alt.

Blir det like tøft for publikum?
– Hehe. Jeg vet ikke. Jeg anbefaler en del folk å sette seg på første rad. De eldste bakerst, tror jeg. Det kan bli ganske intenst. 

Takk for advarselen!
– Bare hyggelig.