Oppsig og nedsig på Vill Vill Vest

26-28 september forvillet vi oss til Vill Vill Vest og Bergen. Vi fant ikke den norske ambassaden. Til gjengjeld fant vi en hel del konserter og andre sosiale events.

b
a

Her er så underlig! Gudene vet hva Obstfelder tenkte på da han skrev disse ordene, men det er ikke helt utenkelig at han tenkte på Bergen og rett og slett ble rasende. For Bergen er såpass mye finere enn andre norske byer at man nesten får en liten klump i magen. Men så drar man på bransjefestival.

Her er vår oppsummering av Vill Vill Vest 2019.

M1kal

NÅR M1KAL spiller torsdag kveld er det dessverre bare halvfullt i Hulen, dette grotte-/bomberommet som i følge cirka alle er «dritlangt» å gå til (det tar ca. 10 minutter fra Legal). Det er kult å ikke dra på Hulen, fordi det er et studentsted, men lokalet er nice. Det eneste problemet er at det ikke til enhver tid er rave der inne. Mobildekning er det heller ikke mye av, men det er bare positivt når man tross alt er ute i meatspace en sjelden tur. Samme dag som konserten slapp M1kal den Chicago-bop-inspirerte «Joggedress» sammen med 164. Det er hans beste låt hittil, i sterk konkurranse «Meditasjon» med Angelo Reira. I Hulen får vi servert begge, og begge blir høydepunkter. «Joggedress» bærer preg av litt nervøsitet fra 164 sin side, men M1kal redder det inn der det svikter – hjertevarmende! Alt med Angelo Reira er bra uansett. M1kal har også noen ganske fine øyeblikk i løpet av konserten der han rett og slett rapper jævlig bra. Bergens Larsiveli?

PS: Sturle Kvilekval fra Fjorden Baby med solbriller, tracksuit og bøttehatt trukket godt ned i panna sto og stirret på publikum under nesten hele konserten.

Fucales

EN ENERGIBOMBE av Godspeed You-trompeter, Sonic Youth-riff og den nerdete og forbannede emo-utstrålingen til Black Midi. Det ferske, men samkjørte bandet har allerede rukket å bli Eggstock-vinnere og spilt en lengre og mer internasjonal sommerturné enn de fleste. Publikum fikk også bidra med eget støy da gitaren stagedivet :) Et av årets uventede høydepunkt.

Lekk

DET VERSTE som kan skje når man har et alkoholproblem er følelsen av stillstand. Om man føler drikkingen ikke lenger skjer mens man er på vei et sted, men heller som en brems i livets progresjon, ja, da kan man komme inn på mørke tanker som kan resultere i både hvite måneder og opphold på institusjoner med mål om enda fler hvite måneder. Derfor er det fint når nye barer popper opp og bidrar til illusjonen om et byliv i forandring. Lekk har et moderne og akkurat passe ubehagelig interiør, hyggelig bakgård for røyking og flere rom. De festene vi var på (hele TRE stykker, faktisk!) demonstrerte at siderommene ikke fungerer helt som de skal (med mindre de huser diskrete poppers-entusiaster, da viser de seg nyttige). Hvorfor? Når festen foregår i det midterste, og nederste, rommet føler man seg utenfor om man er et annet sted i lokalet. Dette fungerer vel bedre på nattklubber i New York der de sosiale ulikhetene er større og sånne områder er reservert for rike kjendiser, eller på roligere, sosialdemokratiske kvelder der det ikke finnes noe tydelig midtpunkt. Til slutt vil vi bare nevne et stygt symptom som gjelder de fleste utesteder med minimalistisk design: akustikken helt jævlig. Da vi ikke kunne høre hverandre selv om vi stod så nærme vi kunne lukte hverandres alkoholånde føltes det som å være på Koie Ramen.

Til dere begge: heng opp noen lydabsorbenter på veggene! Det er ikke dyrt.

SAUS

«SUPERGRUPPA» SAUS er Vågard, Mato Polo, Martin Hazy, Kikkan, Mato Polo og Frode Grytten og til sammen stikker de tentaklene sine inn i det meste av det som foregår på den bergenske rapscenen. Før selve konserten starter spiller arrangøren skjør P3-pop over anlegget. Neppe godt egnet til verken å lokke folk innom lokalet eller til å gire opp de som har tatt turen, hvilket var tiltrengt. Publikum var nemlig ikke med på energinivået til de på scenen i det hele tatt. «Er det noen som så Eirik Aas her?», roper SAUS og folk i salen benytter anledningen til å ta en slurk øl.

I SAUS sin verden er alt bare på gøy. Sammen lager de stort sett (nesten alltid) vellykkede forsøk på bangers som de fremfører på den måten rap alltid bør fremføres: én DJ og en haug folk på scenen til å backe. Noe SAUS med all sin kumulerte erfaring selvsagt ikke overraskende er veldig gode til. I løpet av konserten spiller de gamle låter og nye låter om hverandre. Mot slutten setter de inn et ekstra gir, det vil si Angelo Reira, og showet glir over til å bli en Jekkesesong med Angelo Reira og Martin Hazy-konsert.

Råd fra full person på gata som bokstavelig talt ramlet inn i oss

Det e en lifehack!
– Hva da?
Det e en lifehack å ha en jææævlig bra forsikring og så bli påkjørt!

Jaja.

AVGVSTVS

ULLERN-ARTISTEN med det tastatur-fiendtlige navnet spiller på Hulen et par timer etter M1kal, og stemningen i lokalet er slik den har vært hele kvelden, merkelig avventende, veldig lite hiphoppete, preget av litt for få folk. AVGVTSVS gjør en heelt OK, konsert.  Høydepunktet er når han på et tidspunkt prøver han å …eh … lovprise kvinnen ved å si noe sånt som: «Damer ass, det er noe med dere … Vi gutta kan være harde og tøffe, men når vi er med dere blir vi snille som lam. Uansett, ass.». OK, det var sikkert ikke dette han sa helt ordrett, men poenget står. Sykt lættis.

Når han tar med L.U:N.A. opp på scenen nærmest klikker det for en fyr, som prøver å sette i gang et taktfast «LUNA! LUNA! LUNA! LUNA!», uten at noen andre i publikum har livsgnist nok til å verken slenge seg med eller å sende ham dømmende blikk.

PS: Det er fortsatt «For All Tid» fra 2017 som gir best respons hos publikum.

Espresso på 7-eleven

Overraskende god når man egentlig føler seg for trøtt til enda en konsert. Skal drikkes slik italienerne drikker den: stående ;-)

Vestres inngangsparti

Vestre … liten scene! Er det noe som er enda mindre, mon tro? Inngangen, selvfølgelig. For å komme inn her må man enten være anorektisk eller autoritær/full nok til å be folk om å trekke inn/ut. Flere kule artister var booket til Vestre: DJ Ibon, Trist Pike, Dragongirl, MRD … Bare synd vi var for tjukke til å se noen av dem.

USF Verfet

En jentegjeng sitter i en trapp og kjeder seg.

– Hvis de der kjeder seg så mye i ti minutter til kommer NRK og lager en fjorten episoders TV-serie om dem.
– Ja, eller sakte-TV. Jentegjeng på bransjefestival … Zzzz …

VI ER PÅ USF Verftet. Etter mye gåing frem og tilbake mellom barer og småscener torsdagen og fredagen ble alle lørdagens konserter arrangert på samme sted. Det var veldig digg både for skrantende psyke og allmenntilstand. Synd da, at det stedet måtte være USF Verftet.

LOKALET SETT under ett gir litt sånn Samfundet i Trondheim-følelse. Det er ikke ment som et kompliment. Mellom store åpne saler slanger det seg alt for trange korridorer, der belysningen er av den grelle kommuneaktige sorten – den som verken gjør at man kan nyte mørk ensomhet hvis det trengs eller ta fine mobilbilder til Sosiale medier (<‘3). Det er også slik at det er i disse trange korridorene man møter vennene sine, på vei til den ene eller andre konserten. Det resulterte i at store deler av USF var en eneste stor flaskehals hele kvelden. Dette gjorde også at man fikk inntrykk av at det var stappet på Sardinen-scenen, når det i realiteten var halvfullt at best. Det var i tillegg vått på HELE toalettgulvet, noe vi ikke har opplevd siden sist vi var i svømmehallen (2008).

Buhu!

Sassy 009

SASSY 009 alias Sunniva Lindgaard stod for Vill Vill Vests absolutte høydepunkt. Foran et stappfullt Østre spilte hun et mørkt og hypnotisk techno-sett. Vokalen var noen ganger som et komp å regne, andre ganger inntok den noe som nærmet seg en hovedrolle, selv om den stort sett drukner i intense og overdådige arrangementer. Noe som gjør at det man plukker opp får desto sterkere virkning, som når hun roper «It’s a trap!» etter å ha brukt mesteparten av settet til å dysse oss inn i en slags transe. Sassy er katteaktig på scenen, i begynnelsen gir hun oss lite, før hun plutselig gir veldig mye, og man blir stående å vente til neste gang hun gir oss oppmerksomhet på sin strenge (liksom-?)koreograferte måte.

MED SEG på scenen har Sassy med seg Sunniva Mellbye alias Murmur og Marit Othilie Thorvik fra Jouska. Koristene står vendt mot hverandre, med stramme frisyrer og i likhet med Sassy selv er de seriøse så det holder. Når det passer seg utstøter de vokal, som Sassy her selv mikser live. Hun legger på ekko, looper og gjør en del andre triks som gjør at man ett sekund glemmer at vi fortsatt er i Norge – det vil si i Bergen – og ikke et mye kulere sted på for eksempel kontinentet. Der Sassy før øvrig utvilsomt hører hjemme.

Det er bare å glede seg til det nært forestående albumet.

Summarum

PÅ VEI HJEM fra en kjip fest lørdag natt stopper redaksjonen utenfor utestedet Ricks, der neste års Ex on the Beach og Paradise Hotel-deltagere har samlet seg. Vi prøver å lytte til samtalene. Det eneste vi plukker opp er en fyr som står og snakker til en dame om at han driver med musikk. Så bergensk atte ntååå! 13 timer har gått siden dagens første rusinntak og mistantropien slår endelig ut i full blomst. Mens en trekant-sandwich fra 7/11 besegler nederlaget (alle kvelder er et nederlag) jamrer en av oss:

– Hva skjer!? Musikkbransjen fungerer ikke. Politikerne fungerer ikke, og vanlige folk på vanlige utesteder fungerer ikke. Jeg må flytte til Berlin.