Scenekunst: ET DRØMSPILL

b
a

Bieito pisser på Strindbergs klassiske drama. Og det er bare bra.

Denne kjente spanske regissøren, med et navn som høres ut som en skurk i Star Trek, fikk sitt store gjennombrudd da han i første scenen av en Verdi-opera lot rundt halvparten av skuespillerne sitte på dass med buksene rundt anklene. Calixto Bieto er nå viden kjent som en «kontroversiell» regissør, og når han i høst gjester Nationaltheatret for å iscenesette Strindberg-klassikeren Et Drømspill, er arrangøren påpasselig med å påpeke nettopp hvor bad boy Bieito er. Vi advares blant annet om at om at spanjolen er kjent for å «sprenge grensene for hva som er mulig å få til på en scene». Du trenger ikke en grad i kunsthistorie for å vite at det har gått inflasjon i begrepet om den radikale kunstneren, og at det å hentyde til kunstnerens «unike evne» til å pisse på etablerte tradisjoner, anvendes regelmessig, både av kunstner og arrangør, for å dekke over manglende kunstneriske evner.

Dette er i og for seg en akseptabel praksis, for ingenting spriter opp kunstsfæren som dårlige kunstnere med talent for systemkritikk. Men i dette tilfelle er det mye som tyder på at vi har å gjøre med en regissør som i tillegg til å være nyskapende, er gjennomtenkt, intelligent og dyktig. Så når Nationaltheatret etter sine illevarslende uttalelser spør om vi våger å bli trukket ut av våre respektive komfortsoner, er svaret: ja, for pokker!