Fra Burzum til Honningbarna. Begge 19 år gamle. Den ene brant ned stavkirker og avskydde det etablertesamfunnet, den andre elsker mamma og pappa og sosialdemokratiske verdier. Når vi skisserer posisjonene slik, er sistnevnte åpenbart “bedre” enn førstnevnte. Men vi vet jo samtidig at dette ikke er sant. Hva innebærer denne dissonansen? Er Burzum-albumet Filosofem underholdning, eller snarere Krieg, sann motstand?
D2-artikkelen om den nye “alvorsgenerasjonen” er et hån mot ordet alvor. La oss for all del, med forskeren Tormod Øia som frembrakte datamateriale, kalle en døll spade for en døll spade: kjedelighetsgenerasjonen. Saken viser oss gjennominstitusjonalisert, konservativ ungdom, fremstilt med representasjonskategoriene “lykkelige” og “vellykkede”. Den “tullete” og “ironiske” Generasjon X (var ABB ironisk?) er på sin side ødelagt av nihilisme, får vi vite. Det refereres her selvsagt til hvermannsens forståelse (tilværelsen er meningsløs) av et bunnløst komplekst filosofisk konsept. Den stygge, ja, ironien, er jo at nåtiden og særlig PK-generasjonen aldri har vært mer passivt nihilistisk (det de gjør er meningløst og drevet av egeninteresse), og at Norge har fostret en av verdenshistoriens verste massemordere som en konsekvens av denne tilstanden.
Men en gang for alle: nihilisme er ikke psykologisk sykdom, “et mørkt syn på livet”, eller skribleriene Aslak Nore drev med frem til han var 25, før han påbegynte et eller annet “seriøst”. Nihilisme handler om sannhet. Om viljen til å erkjenne en ytre sannhet som eksisterer uavhengig av vår bevissthet. En intethet. Nihilisme er en spekulativ mulighet over dette intet. Det er også en mer nyansert, sindig og fasettert tilnærming til livet enn disse politisk korrekte “store ord”. Du, jeg, døllegenerasjonen og ABB, står alle ovenfor den samme virkeligheten. Nihilisme er i så forstand også demokratisk, sånn apropos (show, don’t tell) store ord. Det essensielle spørsmålet blir i hvert fall: Klarer vi å leve i denne intetheten uten å ty til ulike adspredelser, “meningsfulle” narrativ, narkotikamisbruk, selvfornektelse …? Døllerne burde vel heller fått omformulert spørsmålet til: “tør dere å leve i denne intetheten …?”, siden de, på tross av sine “vellykkede” liv, scorerhøyere på “frykt for fremtiden” enn tidligere generasjoner.
Faktum er at ingen virkelig store tenkere, fra syretrippende genimusikere til visjonære politikere, noen gang har styrt livet sitt etter slike reaksjonære og moralistiske leveregler, som i D2-saken trist nok fremstilles som det “nye alvoret”. Ibsen, Munch og Bjørneboe vrir seg rundt i gravene mens Ingeborg “grine for tv-kameraene” Gjærum og Eivind “engasjement = substans” Trædal, lirer av seg den ene pinlige og nedsettende PK-selvsagtheten etter den andre. I Gjærums lille verden finnes to ytterpunkter: “trygg jobb og rekkehus”, som hun selv ønsker seg, og “grøftefyll i helgene” som de andre driver med. Det skinner ikke akkurat intellektuell og kreativ briljans av de nye norske ungdomsverdiene heller: “offentlig, likhet, autoritet, sparing, rigiditet, altruisme, helse og religion”. Forskeren Øia kaller generasjonen for “grusomt kjedelig” og “noen stringla streitinger”.
“They do not know it, but they are doing it.”– Karl Marx (kjent raddis og kulturmarxist)
Ungdommer i et vestlig land som akkurat har opplevd et av verdenshistoriens verste terroranslag, som i løpet av sin levetid vil erfare en virkelighetsomformende maktforskyvning fra vest mot øst, som nå går inn i enda en ny finanskrise og som forhåpentligvis vil oppleve at oljen snart tar slutt, disse hånliggjør og sammenligner opposisjon mot det bestående med “teit” “raddis” “hippietilværelse” og dopeksperimentering på ravefest i Goa. Et bedre eksempel på fullkommen ideologisk hjernevasking skal du lete lenge etter, eller, jeg fant det visst i P’yŏngyang (kan derfor i samme slengen anbefale boken: The Cleanest Race: How North Koreans See Themselves and Why It Matters).
Den unge norske PK-generasjonen er det beste og mest krystallklare eksempelet på det den slovenske filosofen og ideologieksperten Slavoj Žižek virkelig hater her i livet. Ja hater. Ikke misliker, er uenig med, men avskyr. Hele Žižeks politiske tenkning, det som ligger til grunn for alle hans “provokative” politiske utsagn gjennom tidene, motivet for hans kontinuerlige angrep på den verdikorrekte venstresiden, den nitidige problematiseringen av begreper som “toleranse”, alt dette kan oppsummeres med filosofens essensielle hatred of the beautiful soul. Det Žižek forakter mer enn noe annet er “the assumption of cost-free moral superiority”. Ingenting oppsummerer Norge anno 2011 og særlig denne PK-generasjonen bedre, enn en fullstendig tatt-for-gitt-antagelse om moralskoverlegenhet. Ondskapen, stupiditeten og den ideologiske bensinen implisitt i en slik antagelse er uendelig. Denne grunnleggende antagelsen om moralsk overlegenhet forklarer langt på vei: 22. juli, ABB, Burzum, hvorfor jeg skriver dette, hvorfor Norge ikke lenger har noen radikale intellektuelle, hvorfor kultur er det nye opium-for-folket, hvorfor Norge vil oppleve mer vold fra de som faller utenfor, hvorfor listen er endeløs … Moral er en måte å handle på, ikke et isolert repertoar av ulike valg. Denne antagelsen om moralsk suverenitet er ideologisk nettopp fordi den er så uangripelig.
Den stoiske roen vi ble hyllet for etter angrepet, kan samtidig vise seg å være apatisk selvgodhet. Vi kommer aldri til å forstå noen ting av den norske virkeligheten før vi tør å snu noen av disse tunge paradokssteinene. Når den franske filosofen Bernard-Henri Lévy, i samtale med Jonas Gahr Støre på Litteraturhuset, forsiktig antyder at vi selv har skapt ABB, så har han selvsagt rett. At publikum tilstede klapper og jubler, den ene gangen i løpet av hele samtalen, utelukkende når Støre lirer av seg et patetisk nasjonalistisk forsvar mot dette (som han selv ikke tror på), bekrefter BHLs analyse med trampeklapp.
Vi lever i representasjoner, disse symbolske vevene som bare finnes i våre hoder. En begivenhet er virkeligheten til representasjonene som kollapser. En brutal gjeninnsettelse av det reelle. Stadig orkestrerer media falske begivenheter. 9/11 var imidlertid en ytterst reell begivenhet. Representasjonene som opprettholdt bildet av den amerikanske drømmen kollapset. Min generasjons foreløpig eneste ordentlige begivenhet, terrorangrepet 22. juli, ble dobbelt negativ. Mange uskyldige mennesker ble drept, og det bestående, som frembrakte denne negative begivenheten, ble perverst nok forsterket. I det ekstreme unntakslandet Norge er den konserverende Sosialdemokratiske Realismen nå så sterk og ugjennomtrengelig, at de nødvendige representasjonene faktisk overlevde en slik begivenhet. Vi kan le av “dumme” amerikanere som reagerte på 9/11 med patriotisme og hat, mye verre er den selvgodheten og akselereringen av status quo som i enda større grad preger Norge måneder etter angrepet. Hvis moralsk overlegenhet og konservering av det bestående er den stadig mer tyngende normalen, da blir negasjon per definisjon revolusjon.
Det handler ikke om terroristen ABB, det handler om oss.
