Egostripp

NATT&DAG kler av en ALFA-hann.

Dette er saken: Stina Brendemo Hagen ble som syttenåring pågrepet sammen med to andre norske jenter på flyplassen i Cochabamba i mai 2008, med det som først ble meldt å være 22 kilo kokain i bagasjen. Dommen ble på 10 år og åtte måneder. Stina flyktet etter at hun var løslatt mot kausjon av en “anonym giver” etter over tre år i boliviansk fengsel. Ifølge Alfa fikk hun hjelp til flukten av leiesoldater fra et internasjonalt selskap, en organisering og gjennomføring som skal ha kostet to millioner kroner, og nok en gang, betalt av en anonym giver. Forsang publiserte saken om Stinas fødsel i første utgaven av Alfa i 2010. Reportasjen skapte debatt rundt bladets og journalistens rolle i saken, og det ble stilt kritiske og etiske spørsmål ved deres initiativ til å betale en jordmor for å reise ned og bistå Stina ved fødselen. I magasinets siste utgave, som kanskje blir det aller siste siden utgiver Magnum Media er slått konkurs, ble reportasjen om Stinas flukt fra Bolivia trykket. Nok en gang ble det reist spørsmål rundt sakens hendelsesforløp og bladets og journalistens rolle i saken. Jonas Forsang har hittil ikke kommet med noen uttalelser i media. NATT&DAG er de første han snakker med.

Jonas Moksnes Forsang (30) kom til verden på julaften og vokste opp på Bekkelaget i Oslo, i følge ham selv “et identitetsløst sted å vokse opp”. Som nittenåring signerte han som første norske rapper med Universal og gjorde suksess med enmanns-ensemblet “Apollo”. Deretter ble han låtskriver/ gitarist i det selverklærte skrangleorkesteret “Yoga Fire” med gutta fra Klovner i Kamp. Det siste året har han jobbet i mannebladet Alfa under tittelen “stjernereporter” der han hovedsaklig har jobbet med dokumentarsaker.

Jonas: Tror du det faktumet at vi har pult kommer til å påvirke intervjuet?

Jonas Forsang har diktert åpningsreplikken høyt for fjerde gang. Han har hatt tretti år på å forberede sitt aller første portrettintervju og humrer tilfreds hver gang han gjentar replikken.

Jonas: Nei vent, kanskje et annet ord enn “påvirke”.

Mens andre Oslo-karer legger ut bilder av seg selv i baris med en Vodka Redbull og en skabbete kattunge på Kreta i høstferien, er Jonas på hemmelige oppdrag med hamrepuls og svetteperler i den ensomme hårlokken i panna. I alle fall om man ser på track-recorden hans det siste året. Han har fått en spesiell karakter og posisjon i norsk journalistikk ved å kaste seg ut i heavy settinger som både NATT&DAG og andre magasiner drømmer om å gjennomføre. Det siste året har han blant annet skrevet om torpedomiljøet, blitt invitert på innsiden hos Hells Angels og Outlaws, og vunnet “Årets feature” under Nordiske Mediedager for en artikkel han skrev om Arne Treholt. Ja, også må vi jo ikke glemme at han oppklarte et mord.

Jonas: Dude: stryk at det er et “faktum” at vi har pult. Det er så Natt&Dag-ete med kvasismarte ord. Hør på denne: Tror du det at vi har pult vil påvirke intervjuet?

Det er for så vidt et faktum at den såkalt undertegnede har skrevet for både Alfa og intervjuobjektet. Det skal også nevnes at det lønnet seg mer med sistnevnte enn mannebladet. 

N&D: Nei. Alle har pult på kontoret.

Vi sitter hjemme i den halvtomme stua til Jonas Forsang. Sofaen er varm av ræv. Her har han sittet mye den siste tiden etter han henta Kokain-Stina hjem til Norge og Magnum Media havarerte. Den dominerende stemmen hans fyller leiligheten og renner over i en eller annen historie fra en eller annen strippeklubb i Berlin under MTV-Awards. Ja, for Jonas er aldri så tilnærmet lykkelig som når han vinner en pris ..– … eller er i ferd med å pule en modell, ja. Sånn går sitatet. Hør på det, a! Jeg kaster opp i munnen min av at jeg har sagt det. Det er satt på spissen, men har en kjerne av sannhet i seg. Dessverre. 

Til å være en kjekkasfyr som har gjort så mange bragder virker det som du legger jævlig mye jobb i akkurat den dame-delen. Veldig mye effort og veldig mye tid. Hvorfor det?

– Hadde jeg hatt svaret på den type spørsmål hadde jeg ikke trengt en psykolog. Men det bunner nok i to ting: Én: et behov for å alltid ha et prosjekt, og to: et grunnleggende behov for å bli likt. 

Vi kommer tilbake til de behovene. Men først: Går det bra? Det har vært noen røffe måneder?

– Ikke spill det sympatikortet, a. Jeg har fått mange meldinger fra folk som synes synd på meg etter oppslagene i kjølvannet av Stina-saken. Det er faktisk litt provoserende. oppstyret rundt Stina-saken har vært formidabelt, men det har først og fremst vært gøy. Ingen grunn til å sende bekymringsmeldinger foreløpig. De hentyder til en naivitet; om at jeg ikke visste hva jeg gikk til – og det vil jeg ikke ha på meg. 

Men det ligger vel en naivitet rundt hvordan dere har drevet Alfa?

– Det kan du si. På godt og vondt. Vi har nok tenkt litt for mye på hva som er gøy. Litt mindre på konsekvenser. og det har nok vært en økonomisk naivitet der. Det har vært veldig mye JA og nesten ingen NeI. Ingen bremser. Men Alfa lever fortsatt. Bladet ligger riktignok i koma med noen folk som jobber døgnet rundt med CPR, men det står et par karer der som er villige til å donere nyra si, liksom

Hva tenker du om oppmerksomheten rundt Stina-saken?

– Oppmerksomheten som er viet saken viser til at jeg har gjort noe galt og noe som aldri burde blitt gjort. Jeg føler det jo ikke sånn, og jeg veit med meg selv at jeg ikke har gjort noe galt. Jeg har gjort det eneste riktige.

Hva mener du er det riktige?

– Ikke alle aspektene med denne saken er uproblematiske sånn presseetisk. og det må vi tåle å få høre. Men til slutt sitter jeg her og vet at jeg har gjort en forskjell i livet til en jente som trengte en forskjell. For meg veier den medmenneskelige etikken tyngre enn den presseetiske. Det gjør at de andre elementene ikke tar fra meg nattesøvnen. Det er ikke noe naivt i dette, jeg har visst akkurat hva jeg har gjort og gått inn med helt åpne øyne og tatt en avgjørelse. 

Hvilken avgjørelse?

– På å ha den type rolle for henne.

Hvilken rolle?

– Utgangspunktet er at jeg er en journalist.

Du er åpenbart mer enn det nå?

– Jeg er en journalist som har vært til stede under to av de største øyeblikkene i livet hennes: fødselen og hennes møte med frihet etter fire år i fengsel i Bolivia. Det påvirker selvfølgelig forholdet.

 Hvor mener du som journalist at den presseetiske grensa går?

– Hvis jeg skulle fulgt de presseetiske retningslinjene burde sikkert kontakten mellom oss ha opphørt etter at jeg kom tilbake fra Bolivia første gangen. Men det er en medmenneskelig etikk jeg liksom ikke kan se bort i fra her heller, og som for meg veier tyngre enn den presseetiske. Jeg kunne redde livet til en jente og barnet hennes, og det angrer jeg ikke et sekund på at jeg gjorde. Men jeg kan ta selvkritikk på at jeg ikke burde ha skrevet den andre saken. Selv om jeg forteller leseren klart og tydelig at jeg har et forhold til Stina … ikke kutt setninga mi der. et MEDMENNESKELIG forhold til Stina. Jeg ser at det er diskusjon her, det finnes gråsoner. Jeg har gått inn som medmenneske og gjort en forskjell.

Har Alfa skapt nyheten selv?

– Det er diskusjonen, nei, det er PÅSTANDEN, ja. Alfa har i hvert fall blitt nyheten. Noe som for så vidt er greit da det tar en del av trøkket vekk fra Stina. 

Hva tenker du om forholdet til Alfa og det som har skjedd?

– Jeg er veldig stolt av det vi har fått til med Alfa. Vi har vært et konstant uro-moment i norsk media. Urokråka i klassen med en helvetes stor sprettert, enorme baller og enda større planer. Vi fikk ikke til alt vi ville, men vi fikk til veldig mye på veien. Du må huske at alle sakene vi har levert, og som har blitt diskutert i media, har blitt gjort i løpet av kun ett år. Det er jeg stolt av, selv om det selvfølgelig er irriterende å tenke på alt vi kunne fått til på ti år. Men når man satser alt må man tåle å tape også. Putter du alt du eier og har på rødt i rullett, kan du ikke begynne å grine når kula ender på svart. Det har vært en ære å kjøre denne sjørøverskuta raka vegen til helvete.

I skrivende stund er det knapt et par uker siden Jonas møtte Stina igjen. Denne gangen på den aller siste etappen på vei mot Norge. 

Hvor møtte du Stina?

– Jeg møtte henne i Brussel. Jeg reiste med henne og de hun reiste med over fire grenseoverganger gjennom europa, før vi til slutt ankom Norge. 

Kontaktet Stina deg for å treffes?

– Nei, jeg har ikke hatt kontakt med Stina under flukten, med unntak av de to gangene jeg har møtt henne. 

Hva snakket du med Stina om?

– Under store deler av turen prata jeg lite med henne, annet enn hverdagslig småprat og generell fleiping. Den siste kvelden satt vi oss ned og pratet, bare oss to. Det var første gang vi var i et rom alene noensinne. Da prata vi om hele det siste året. on record. Det var en bra samtale. Både hun og jeg gråt. 

Hvordan var reisen?

– Reisen var hektisk, men den gikk fint. Til slutt ankom vi oslo med Kiel-fergen. Da hun kom løpende mot familien som stod og ventet, da tenkte jeg at dette … 

… “skal jeg ha filmrettighetene på”.

– DETTE er det ikke mange som får oppleve. Dette er et syn som ikke likner på noe annet jeg har vært borti. 

Hvilke tanker gjorde du deg på reisen?

– Det er rart med det, men jeg blir veldig fokusert når jeg er midt i en slik situasjon. Jeg kan være veldig nervøs på forhånd, men så fort jeg er i gang forsvinner alle sånne tanker, og jeg blir bare fokusert. Det er det samme når jeg spiller konserter. I det jeg tar skrittet opp på scenen forsvinner all nervøsitet, og jeg blir kun fokusert på oppgaven jeg skal gjøre. Jeg var helt rolig gjennom hele turen, og konsentrerte meg kun om å skrive ned notater til artikkelen. 

Hvilke forventninger hadde du til å komme i land i Norge?

– Mitt eneste fokus var å skrive en så god sak som overhodet mulig. Jeg tror ikke jeg tenkte på hva som ventet i Norge i det hele tatt. etter at jeg kom til Norge dro jeg rett på kontoret og jobbet, så det var heller ikke så mye å ha noen særlige forventninger til.

Hva tenker du om at hun har oppkalt sønnen sin etter deg?

– At det er en ære. og at det er et godt navn. Det har i hvert fall fungert utmerket for meg i 30 år. Forhåpentligvis funker det bra for ham også. 

Reiste hun uten pass?

– Jeg kan ikke svare på detaljer rundt de tingene.

Dagbladet fant ut at Jonas hadde vært i Bolivia to ganger tidligere og spekulerte i om Jonas kunne være barnefaren: Én gang var åpenbart under fødselen til Stina i 2009. Den første gangen derimot, var i 2003. Jonas var på surfetur med en kompis. Ni år gamle Stina tassa rundt på Skjedsmokorset. Seks år senere står en litt eldre Jonas Forsang inne på kjøkkenet på en fest og lepjer i seg spansk rødvin. Bermudashortsen er på loppis. Stemmen hakket dypere. Bolivia-sa- ken har akkurat rulla opp i media og praten dreier seg rundt hvor tjukke i huet man må være for å bli tatt for å smugle kokain fra Bolivia. Han jatter med. Utpå morgenkvisten snubler han hjemover mot sin egen leilighet på Torshov. Det går opp for ham at han ikke vet en dritt om saken.

– Det plaga meg at jeg bare hadde jattet med, og det slo meg at skyldspørsmålet ikke var i nærheten av å være så interessant som det den menneskelige historien var. Hun var 17 år da hun ble arrestert. På andre siden av verden, borte frar alt som føltes trygt. Fra venner. Fra familie. I tillegg hadde hun blitt gravid. Hele Medie-Norge prøvde å få henne i tale, men hun nektet. Det var så mange aspekter ved den saken som jeg syntes var interessante.

Det knaker i huet på Jonas i sofakroken. Han er snurrete i øya etter kvelden før. Vi var ute og spiste middag sammen. Chirag fra Karpe Diem ramla inn og ble raskt instruert til å fortelle meg det døveste han visste om Jonas, av Jonas selv. Selv skulle han ut og rusle noen runder ute i regnet. Et par røverhistorier senere finner jeg herr Apollo utenfor, i full gang med å sjekke opp to fnisende venninner. 

Er du taktisk?

– Til en viss grad er jeg ganske taktisk. Jeg har alltid et mål. enten det er en sak eller damer eller (…) det er ikke så mange ting som opptar meg, egentlig. Hehe. Det er jo en veldig trist ting å si om meg selv. Men det er en kynisme i taktikk som jeg ikke kjenner meg igjen i. Som treåring fikk jeg vite at jeg skulle få en lillesøster. Da ble jeg livredd for å ikke skulle bli elsket like mye av mamma og pappa. Derfra vokste et stort ønske om å bli likt, og jeg observerte nok hvordan folk som ble likt oppførte seg sosialt. Jeg er jævlig analyserende, men ikke taktisk. 

Altså, om du analyserer en setting og handler deretter er det ikke uhørt å kalle deg taktisk.

– Jo. Ja. ok. Å være taktisk og sensitiv er to av de tingene jeg minst vil være. Jeg hater tanken på at jeg er taktisk og en jævla sensitivitets-Kjell, for det gir så forbanna døve assosiasjoner. Å være “sensitiv” er så veikt. kynismen i å være taktisk kjenner jeg meg ikke igjen i heller. Men jeg er nok begge deler skal du se. 

Alle vi prater med av vennene dine trekker fram damehistoriene dine. Hvor mye taktikk ligger i sjekkingen din?

– Det ligger ikke mer taktikk i det enn at jeg fra jeg var barn brukte mye energi på å bli likt, og sånn sett ubevisst sikkert har lagt til meg en væremåte som jeg på sett og vis vet at funker sosialt. Dette er helt ulidelige kleint å prate om. Som journalist vil jeg med andre ord anbefale at dere fortsetter å spørre meg om det.

Hvordan var “ferieuka” di i Paris a?

– Hahaha. Saklig spørsmål.

Er det ikke litt påfallende at stjernereporteren fra Alfa, Jonas Forsang, AKA “The Modelhunter” reiser til moteuka i Paris for å “flykte” fra norsk presse?

–Hva faen skal man si på det a? Det var ingen som hadde sagt til meg at modellene i Paris bare hang med Hollywood-stjerner og rockestjerner fra band man faktisk hadde hørt om. Haha. Men det er faktisk sant. Jeg trengte en liten pust i bakken. Det ble litt mye pressetrøkk i oslo en liten stund der.

De siste seks åra har det stått “Jonas” på ringeklokka. Nå er navnet dekket over med hvit teip. De siste månedene har han vært jaktet på av aviser over hele landet. Historien om Stina Brendemo Hagen har endt opp med å bli like mye historien om Jonas. En dag i august sitter han på trikken på vei til psykologen. Mannen på setet ovenfor flakker med blikket og prater lavt i en mobiltelefon. “Det var noe med den duden som gjorde at jeg satt og observerte ham. Jeg satt bare og tenkte på hvor lav selvtillit han hadde som kroket seg sammen. Han der får ikke pult mye, tenkte jeg”. Jonas går av på Solli plass. En overdrevet autoritær stemme roper “JONAS FORSANG”.

– I det jeg snur meg skjønner jeg greia. og la meg si det med en gang: Han mangler ikke selvtillit lenger. Haha. Det er en VG- journalist som har fulgt etter meg fra Torshov. Jeg går videre uten å si en dritt. Han beiner over veien, bildekk hviner og fyren holder på å dø. Men Dagbladet har vært de mest skamløse. De utga seg for å være budmenn, kun for å komme inn døren på kontoret og begynne å fotografere alle som satt der. Så ja, jeg tok meg en tur til Paris.

Alfa erklærte seg som “Norges eneste manneblad”, sikret seg presseoppslag da de Hjernevasket Ole Martin Ihle med løfter om en million kroner i året som redaktør, hentet inn profilerte bransjekjendiser til underredaktørstillinger, og nå sist, starter sjefredaktør Rønningen tilsvaret med “dette er journalistisk barnemat” på spørsmål vedrørende Stina-saken samtidig som han har kjørt Alfa-magasinet og et helt mediehus i grøfta. 

Man ber vel om å få det tilbake i trynet når man blir smelt opp på coveret som stjer- nereporter. Du har for vane å kaste deg ut i tunge, ofte farlige saker hvor den journa- listiske rollen i utgangspunktet er utsatt, og i tillegg plasseres du midt i saken, og i søkelyset som sådan. Hvilke tanker gjør du deg om dette?

– Vi har hele tiden hatt et ønske om å pushe grensene. Ikke for at vi på død og liv skal skille oss ut, men fordi det oppstår noe svært interessant i det man begynner å utfordre satte rammer. også innenfor journalistikk. Men jeg skal innrømme at jeg ved et par anledninger har tenkt at jeg ikke er skapt for dette.

Jonas forteller at han liksom ikke er skapt for noe særlig. Han er livredd for å fly. Han er livredd for å mislykkes. For å ikke bli likt. Lenge ble han plaget av panikkangst. Beiner ned trappa fra Emil&Samuel når brannalarmen går.

– Hadde det vært tusen mennesker foran meg, hadde jeg spist meg gjennom dem for å komme først ut. Det er faktisk det aller flaueste jeg kan si om meg selv. Jeg løp ned fra sjetteetasje slik ingen har løpt ut av en bygning før, og jeg kom selvfølgelig først ut. Først da jeg kom ned, husket jeg at lillesøs- teren min var igjen der oppe. Jeg klarer ikke tenke meg om i sånne situasjoner, der tar angsten over hele kroppen fordi jeg ikke er forberedt. Men: Så lenge jeg er forberedt blir jeg overraskende fokusert i kaotiske situasjoner. Neste gang brannalarmen går på emil&Samuel vil jeg garantert reagere helt annerledes. og jeg har et behov for å konstant utfordre min egen feighet og frykt. Men jeg har ikke noe behov for å være macho.

Du har nok hår på brøstet fra før?

– Psykologen min sier at jeg er en sosial adrenalin junkie. Hun sier at jeg omgir meg med konstant støy som er så høyt at det overdøver støyet inni meg. Da hun sa det var det som når nøkkelen går inn i døra og passer. Jeg klarer ikke sitte stille hjemme alene. Hva gjør man egentlig når man ikke er på fylla eller intervjuer russiske nynazister i fengsel? Det høres ufattelig dust ut, men jeg mener det faktisk helt ærlig. Jeg takler ikke å bare sitte her. Det er en rød tråd i at jeg er nesten livredd for alt, enten det handler om en dame, en sak eller å stå på scena. Jeg vil mestre noe. Gjøre det umulige.

Handler det om kontroll?

– Jeg føler at jeg er veldig åpen og prater om mye personlig, og jeg er ikke redd for å si disse tinga jeg prater om nå i en sosial setting. Men da kan jeg kontrollere det og se an hvor mye jeg kan fortelle, ut i fra reaksjonene og tilbakemeldingene jeg får. Jeg kan tilpasse infoen når jeg er i en dialog med noen. I dette intervjuet blir det presentert uten filter for masse folk jeg ikke kjenner. Jeg har ikke kontroll på mottakeren. Det skremmer meg.

I sløyden på barneskolen snekra han en Gibson Les Paul. Han så i hjel Michael Jackson-videoer, pauset hvert sekund og tegnet hver eneste bevegelse for å kopiere det så riktig som mulig. Hvert år under Operasjon Dagsverk “moonwalka” han på Karl Johan. “Jeg har alltid drømt om å stå på scena”, sier Jonas. Da klassekameratene Henrik Thodesen og Finger’n fikk platespillere i åttendeklasse, begynte å DJ’e og ble bedre og bedre, fikk Jonas panikk og begynte å rappe. Nitten år gammel ble “Apollo” (som i solguden, ja) spådd en lysende fremtid. I årene etter var han hiphoper og bodde i et rapkollektiv på Bryn, der det ble røyka bønner, drukket øl og plotta ut lyrics som: “Pikken min er et borr og dama di trenger en rotfylling.”

Universal fornyer ikke kontrakten i 2006. Sammen med gutta fra Klovner i Kamp danner han det katastrofale skranglerockebandet “Yoga Fire”. 90 prosent av bandmedlemmene kan ikke spille. Jonas kan “Hey Joe” sånn halvveis. Han legger seg i selen for å bli rockestjerne, kutter alko første nyttårsdag 2006 og begynner på antabus. Åtte timer hver dag går til å øve på gitar. Så vinner minsanten Yoga Fire MTV EMA Award i 2009 og Spellemann i 2010. Thomas Seltzer forteller Jonas at han er en rå gitarst etter å ha sett en konsert i Trondheim. Jonas blir aldri den samme igjen, ifølge venner.

–Jeg satt her om dagen og så på et liveopptak av Coldplay og tenkte “hadde jeg bare hatt DET publikumet, da hadde jeg vært fornøyd.” Men så skjønte jeg at når Chris Martin sitter hjemme og ser på U2-liveshowet, tenker han akkurat det samme. Jeg er jo helt ekstremt ambisiøs. og for å være helt ærlig kan man bli litt sliten av det.

I sommer kom han i prat med en ung jente med skuespillerambisjoner på Aku Aku. Jonas spør hvor mange timer hun øver hver dag. “Cirka tre”, svarer hun. “Det holder faen ikke.” Jonas dundrer neven i bordplata. Hun begynner å grine. Jonas går hjem.

– Det er faktisk litt urettferdig å dra inn hun ungjenta stakkars. Jeg prøvde bare å hjelpe. Men det irriterer meg at så mange har store drømmer, men ikke arbeidslysten til å forfølge dem. Det dummeste jeg vet er folk som påpeker at jeg er heldig som kan leve av hobbyen min. For det første er det ikke hobbyen min, det er jobben min. For det andre er jeg ikke heldig. Det er som at de pisser på alle de timene med hardt arbeid som ligger til grunn for det man har oppnådd. 

Når var du sist fornøyd?

Han nikker mot TV-skjermen. På hylla ved siden av kneiser fire priser, deriblant en fettmerket Costume Awards for best kledde mann som ikke er hans.

– La du merke til at jeg automatisk så på prisene? Notér det. Den Costume-prisen er den desidert døveste. Daniel Franck glemte den igjen på nachspiel. enten er han ikke hypp på den, eller så føler han at jeg trenger den mer enn ham. Du kan godt gå bort og ta på den.

Jonas sitter rakrygget helt i enden av sofaen. Han spør om jeg legger merke til omrisset av en svett jentekropp i vinduet. Joda. Han dytter en porsjonssnus oppunder leppa, lukker øya og tar en laaaang slurp av pulverkaffen, som for å poengtere at det er godt med en kunstpause i hverdagen. Hendene foldes.

– Vet du, selvtillit handler om at man er klar over at man er flink til en del ting. Selvfølelse er noe man har eller ikke har. Barn har selvfølelse. en god del voksne sliter med det. Jeg har et unormalt stort gap mellom selvfølelse og selvtillit. Det handler vel om å være fornøyd med den jeg er. På den ene siden er jeg jo det. Men på en annen side vil jeg bare rusle rundt på Løkka og drikke kaffe og intervjue popstjerne-damer uten bekymringer, uten å være nervøs, redd og uten å hele tiden bevise at jeg kan gjøre ting jeg egentlig ikke er komfortabel med.

Han unner seg nok en kunstpause i hverdagen…

– Jeg visste ikke engang at det var noe som het selvfølelse før psykologen min forklarte meg det her forrige dagen. 

Hva er problemet ditt?

– Ofte kan jeg gjøre noe jeg egentlig ikke har lyst til kun for å ha en god historie på byen. Jeg har en ekstrem dualitet med meg selv i forhold til hva jeg vil være og hvem jeg er. På den ene siden er jeg livredd og bekymra og analyserende. Ser jeg en spade, begynner jeg å grave meg ned, liksom. Jeg er utrolig grublende og følsom. Men så er jeg også ekstremt løsningsorientert og det plager meg for eksempel ikke i det hele tatt at jeg har mistet jobben min nå som Magnum Media er konkurs. Det er jeg over for lengst. 

Hvorfor plager ikke det deg?

– Jeg vet ikke. Jeg tenker automatisk på alle muligheter en slik forandring åpner for. Men når det er sagt: hadde Yoga Fire gått konk nå, hadde jeg blitt helt fra meg. 

Har du tenkt på at du har dratt den for langt?

– Av og til. Det var en gang Stina ringte meg og fortalte at hun kom til å ta livet sitt. Da satt jeg drita på fest hos en kompis. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg ringe moren hennes? Fengselet? og samtidig bryte tillitten? eller skulle jeg vente og håpe hun kom på bedre tanker? Den type situasjoner er liksom litt vel i overkant for en kar som er livredd for å få isklumper i hodet når han går ute om vintern.

Han går bredbeint gjennom stua og pisser med døra åpen. Roper fra badet noe om at jeg må legge merke til at den dyprøde splætten på denimskjorta, for det ser ut som blod og det hadde ikke vært overraskende om det var blod, men det er altså ikke det.

– Jeg skal innrømme at det er en god porsjon ego her også. Jeg vil ha navnet mitt på sakene jeg skriver. Faen, dette er flaut. Nå føler jeg meg som en jævla dust. Men selvfølgelig er det jo det. Ta sakene jeg skriver: Datsik (altså Vjatsjeslav Valerjevitsj Datsik, MMA-utøver som rømte til Norge fra russisk psykiatrisk, jou. anm.), for eksempel. På et menneskelig plan er jeg interessert i å høre hva han sier og hvordan han er. På en annen side er det en kul sak. Jeg vil være han karen som leverer de kuleste sakene. og så er det et aspekt til, og det er det jeg får ut av å stikke på byen etterpå og fortelle hva jeg har gjort. Jeg må ærlig innrømme at jeg føler et press på å hele tiden ha noen gode historier å fortelle. Det er ganske mange som sier at de skulle gitt hva som helst for å være meg i én dag. Men vet du hva problemet med den setningen er? Det er de to siste ordene. For det er ingen som har sagt at de skulle ønske de var meg hele tida. Det er det ingen som vil.

Vil du det da? 

– På den ene siden synes jeg ikke det er så verst å spille i rockeband og pule modeller. Haha. Men på den andre siden: Jeg veit ikke. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde behov for å jage etter noe hele tiden. At jeg ikke hadde en så stor frykt for ensomhet og behov for at det alltid kiler i magen. Det er skremmende å kjenne at jeg ikke klarer å kue behovet for anerkjennelse og adrenalin. Jeg VIL være han karen som har de kuleste historiene. Men jeg tenker ofte på at jeg er utenfor min egen komfortsone. Bare jeg står opp om mårran, tenker jeg det, egentlig.

Han legger vekt på at dette ikke er en emo-sjelegranskning (“den har jeg på Delicatessen rundt midnatt på torsdager”), men at de aller, aller beste intervjuene kommer av å tørre å være helt, helt ærlig. Dagen før intervjuet sa det ping! fra ærlighetens mester på Facebook. Nederst på skjermen har Jonas Apollo Forsang like så greit skrevet inn nummeret til Ole-Martin Ihle i chatboksen. “Dude! Spør Ole-Martin hva min største svakhet som menneske er”. Ping! “Jenny Skavlan har noen ganske skarpe observasjoner påmeg.Baresåduvetdet…Ogdu?Hardu prata med Odda eller?” En poke og 30 minutter senere: Ping! “Husk å ta med det at jeg ikke hadde kjøleskap i et fuckings år, a’! Og at jeg er homo(sapiens)”.

– Jeg er redd nå. Jeg merker at jeg er så ærlig at det gjør vondt. Jeg føler at jeg er like ærlig nå som jeg er hos psykologen min. og mye mer ærlig enn det jeg ville være i en hvilken som helst sosial setting. Jeg føler at jeg er på tynn is her. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en drøm om å bli portrettintervjuet. Når det skjer ting i livet mitt, for eksempel det CP-hysteriet (Norges Handicapforbund raste da Jonas og kompisen lagde russelåta “Dans som om du har CP”, jou. anm.) fleiper jeg med at det til slutt bare blir en god historie til portrettintervjuet. Den brutalt ærlige sannheten er at et portrettintervju er den ultimate måten for meg å dytte fram den karakteren jeg prøver å være. 

Er du et talende portrettintervju i hver sosiale setting du befinner deg i?

– Auch. Den var på kornet, ass. Fra en journalist til en annen: ta med den formuleringa i intervjuet. Den karakteren jeg egentlig vil være, innrømmer jo ikke dette jeg sitter og snakker om her. Jeg har alltid hatt den filosofien om at de aller beste intervjuene blir til når man er helt ærlig. Derfor prøver jeg å være det nå. Men nå forstår jeg hvorfor intervjuobjekter ikke forteller sannheten. Jeg kunne gitt deg “den karen”, og da hadde det ikke vært et problem om folk ikke likte han. en iscenesatt Jonas-karakter. Men idet jeg åpner de dørene her, så er jeg dritredd for at jeg skal bli lei meg hvis de ikke liker det. og dette handler ikke om å utfordre frykten, det er en mer hudløs greie jeg ikke kan gjemme meg bak med action-adrenalin. Det kjenner jeg på nå. Intervjuet er mye verre enn jeg trodde det kom til å bli. Jeg blir helt shaky. Dette hadde jeg ikke turt å gjøre med noen andre. Selv om dette kommer i NATT&DAG. 

Du har tidligere sagt at du har hatt et horn i siden til nATT&DAG og mentaliteten i det såkalte hipstermiljøet.

– For det første er alle hipstere usikre nørds. Historien viser at aldri ender opp med å utgjøre en forskjell. Det er grenser for hvor mye man utretter når man bare sitter på nachspiel på MDMA mens man prater om de “mange lagene” i fotografiene til Terry Richardson hele uka, liksom. Så fuck dem. Jeg så et intervju med Gaute Dravdal (Gaute Drevdal, SMUG-redaktør, jou. anm.) hvor han sa at hipsterne alltid hadde rett. Da bør man kjøpe seg en historiebok eller ta noen enkeltemner eller noe. Hipsterne er nok den kunst- og kulturmeningsbærende gruppa som har flest skivebom gjennom tidene. Det irriterer meg grenseløst. De har klart å opparbeide seg en posisjon som viktige meningsbærere, og NATT&DAG er et eksempel på det. Den jålete kvasi-smartheten som egentlig er et forsøk på å skjule egen usikkerhet på, den har jeg lite til overs for. Å slenge dritt for å opphøye seg selv, liksom. Jeg hater få ting. Ikke det at jeg er en positiv gla’laks som flyr rundt med jazz-hands og er onkel-Helge på juletrefesten og bare vil finne på morsomme sprell – sånn vil jeg ikke alle skal være heller – men jeg har et stort problem med å bruke negativitet som sosial krykke. På en annen side er det en form for bitterhet ovenfor NATT&DAG.

Hvorfor er du bitter ovenfor NATT&DAG?

– Personlig har jeg fått relativt gode anmeldelser, men så å si ALLE kompisene mine har blitt driti ut gang på gang. Hver gang jeg åpnet avisa stod det noe dritt om en av vennene mine. Hver gang jeg leste NATT&DAG følte jeg meg dårlig. Det er en eller annen knarker med hipp sveis som sitter på en opphøyd hest og bruker all tid og energi på å fortelle om hvor dritt alle andre er. NATT&DAG hadde en liste over oslos døveste karer. Hva er poenget med det? Å såre ti karer som holder på med sitt? Jeg husker Finger’n (Thomas Gullestad, også kjent som DJ Goldfinger, jou.anm.) var på den lista, og fløy på Audun Vinger på byen. NATT&DAG var en gang i tida den kuleste blekka jeg visste om, fordi de tok tak i subkulturer som jeg som kid var opptatt av, og de fronta ting ungdommer ikke fikk andre steder. De var de første som hadde intervju med taggere, for eksempel, uten å være negativt vinkla. Men så ble det bare en oppgulp-blekke som skulle TA alle hele tiden. 

Og nå sitter du her med avisa du hater …

– Det er en sekstenåring i meg som jubler ved at NATT&DAG endelig kommer til meg. Så er det en treogtjue-åring i meg som tenker at “fy faen, dette er rettferdigheten, nå kommer de fuckersa og jeg skal være stor nok til å la dem få prate med meg.” Tredveåringen Jonas tenker bare på kvaliteten på intervjuet. Dere er flinke. Jeg vet det blir behandla bra. 

Så hva er kvalitet for deg?

– Kvalitet er et begrep jeg ikke bryr meg så mye om fordi det er så individuelt. kvalitet kan strengt tatt kun bedømmes i teknikk. Alt annet handler om følelsen man gir en annen person. Den eneste måten man objektivt kan anmelde en plate på for eksempel, er på de tekniske aspektene. Man kan høre om noen synger falskt eller ikke. Men så er musikkhistorien full av vokalister som synger jævlig falskt, men som har et eller annet annet – noe udefinerbart som vi liker å kalle sjel, som man ikke klarer å naile helt, men som gjør at én akkord kan få deg til å begynne å grine. Den eksakt samme akkorden kan gå deg hus forbi om den spilles av en annen, som godt kan være TekNISk bedre. Det gjelder tekst også. Så akkurat begrepet kvalitet er jeg egentlig ikke så opptatt av, fordi teknikk er jeg ekstremt lite interessert i. Hadde jeg vært opptatt av det, vel. Da hadde jeg ligget veldig dårlig an, for jeg har ikke noe teknisk skolering på noe av det jeg driver med.

På vei ut døra klager jeg innstendig over en hamrende hodepine. Jonas gir meg to Paracet og spør om jeg trenger vann. 

Det går bra. Jeg svelger.

(Stillhet)

– Jeg har tenkt på en bra avslutning til deg. To setninger som sier sjukt mye om meg: Når jeg møter nye mennesker holder det ikke at de forteller meg at jeg er en kul fyr. Jeg skal være den aller kuleste karen de noensinne har møtt. Fikk du med deg det?