48 timer i Hell(as)

  “Vi drukner, la oss senke dette råtne skipet!”.  

  Det er en maskert, svartkledd gutt som roper. Vi skjønner hva han mener, der vi står klemt i midten av den største demonstrasjonen i gresk historie siden militærjuntaen regjerte. Det er råttent, indeed. Innbill deg den kvalmende, stikkende lukten av 3000 tåregassbomber, blandet med stanken av brennende søppel fra hvert gatehjørne i en seks-millioners-by. Som er på sin andre uke med sanitærstreik. At demokratiets vugge, Athen, lukter usivilisert, er et understatement.   

  Men så er vi også de eneste uten gassmaske.

  Syntagma-plassen foran parlamentsbygningen er omgjort til en kampsone. 100 meter foran oss kjemper svartkledde gutter side om side med menn som startet opprørskarrierene sine under revolusjonen i 1974. Bolede, Starship Troopers-antrukkede politimenn svarer med batonger og enda flere ladninger tåregass, selv om den tykke, grå skyen over plassen allerede gjør det umulig å puste uten å få et par tuberkuløse hosteanfall på kjøpet. Anarkister, kommunister, fascister, folk med oransje flagg, folk med greske flagg, arbeidere med motorsykkelhjelmer, bestemødre og studenter protesterer uvanlig unisont i dag. Og opprørspolitiet, som ifølge rykter liker å skrible gamle fascistsymboler på hjelmene sine, er de minst populære barna i skolegården. Det hjelper ikke at de snart skal klubbe ned en kvinnelig journalist.  

At demokratiets vugge, Athen, lukter usivilisert, er et understatement.   

  Det er et utbredt, og dels bekreftet rykte at politiet har tilknytninger til fascistgruppen Chrysi Avyi. Andre påstår at de har infiltrert anarkistgruppene med agent provocateurs for å orkestrere opptøyer og avskrekke majoriteten fra å delta i demonstrasjoner. Om det er sant, har det virket mot sin hensikt i dag. 80-årige damer med gassmasker heier på ungdom med Mistfit-patches – når de ikke tar seg protestpauser for å mate livredde duer.

Det er den første dagen i årets viktigste generalstreik. Regjeringen skal vurdere en ny pakke sparetiltak, som alle regner med at vil gå igjennom. De har ikke annet valg. Og den mest brutale økonomiske og kulturelle restruktureringen av et samfunn man har sett i moderne Vest-Europa, skal fortsette. Nå følger 48 timer der Hellas simultant går inn i total stillstand med streiker i alle sektorer, og samtidig går amok. Flygeledere streiker, advokater streiker, journalister streiker, finansdepartementet streiker, offentlige ansatte streiker, arbeidere streiker, nonner streiker. Universitetet streiker på den sjette måneden. 97 prosent av butikkene i Athen holder stengt i sympati med de streikende. Vi skulle egentlig ta et fly samme dag, men kommer oss av åpenbare grunner ingen steder. Det var ikke annet å ta seg til enn å få med seg en flik av history in the making. Ufrivillig slutter vi oss til den type utlendinger som har begynt å valfarte til det greske parlamentet for å glane på opprørte indignados og byen de har sett brenne på TV. Vi ser imidlertid ikke mange blodtørste opprørsturister, der vi står omringet av 200 000 sinte grekere væpnet med molotov coctails, biter fra knuste Ferrari-butikker og franske banker, brostein, malingsbomber, og hauger av søppel som anarkistene har tatt initiativ til å kaste tilbake “der det hører hjemme”.

   “Eneste faren med å gjøre det er at søppelet kan finne på å samle seg sammen og gjenoppstå. Som nye politimenn!”

  En smakebit på humoren det går i blant greske anarkister.

Bak den lysegule fasaden til parlamentet, koker Papandreou og resten av regjeringen med troikaen* hengende over skuldrende, videre på sitt sosialpolitiske eksperiment. Ingen utenfor har lenger tro på at noen der inne er interessert i å hjelpe dem. Kollapsen av representasjoner er total.   

  En pen frue med hvitt hår og grå drakt plukker opp noen klumper marmor fra en ramponert butikkvegg, og går med besluttsomme skritt gjennom en gruppe med svartkledde gutter. Sikter. Og pælmer, ja damen pælmer, steinene med all sin kraft mot en politimann. Fra før hadde demonstrantene den notoriske, men nå avdøde maskoten “Loukinakos, The Riot Dog” – løshunden som dukket opp på alle demonstrasjoner i to år og trofast gikk løs på politiet hver gang. Imponerte anarkister erklærer nå “The Riot Granny” som sitt nye symbol på opprør og håp. Vi tenker at det sier sitt om Hellas. På den andre siden unner vi dem et velkomment comic relief i den kaotiske, flytende, uforutsigbare situasjonen de befinner seg i, der ingen kan se for seg utkommet. Bare at det ikke vil bli bedre. På lenge.  

Anarkister erklærer  “The Riot Granny” som sitt nye symbol på opprør og håp. 

Desember 2008-opprøret: Utløst da to politimenn skjøt  og drepte 15-årige Alexandros Grigoropoulos i “anarkistbydelen”  Exarchia i Athen, 6. desember 2008. Ungdomsopprøret var i gang  allerede én time etter drapet, og i dagene som fulgte snøballet  bevegelsen til en størrelsesorden Hellas ikke hadde opplevd siden revolusjonen i 1974; det var massive voldelige konfrontasjoner med politiet, massedemonstrasjoner, forsøk på å ta over TV-og  radiostasjoner, okkupasjon av offentlige bygninger, og vandalisering av store mengder eiendom - særlig banker, upscale-butikker og andre symboler på kapital.
Ungdommene søkte tilflukt fra opprørspolitiet på campus mellom kampene, beskyttet av det akademiske asylet (som ble innført etter militærjuntaens studentmassakre på Athens Polytechnic i 73, og var gjeldende inntil august 2011).
Noen døpte ungdommene “€ 700-generasjon”, en referanse til den månedslønnen de kan forventer at gradene deres vil gi  dem (ca 5500 kr). Ble likevel stemplet som “meningsløs” vold og “håpløs lovløshet” av flere politikere og i mainstream-media, selv om det var åpenbart utløst av et undertrykt sinne over dype sosiale problemer – problemer som følge av den globale økonomiske krisen, økende sosial ulikhet, stigende arbeidsledigheten blant unge, og flere korrupsjonsskandaler blant politikere.
Opptøyene spredte seg til alle de store greske byene, og et tjuetalls solidaritetsdemonstrasjoner dukket opp internasjonalt.

En middelaldrende mann sier til oss at den eneste suksessen Papandreou-regjeringen kan skryte av er å ha avskaffet det gamle politiske høyre-venstre-skillet, og erstattet det med et skille mellom eliten og folket. Med eliten mener han politikerne – de siste 40 årene hovedsakelig hentet fra fire familier – bankfolk, rikinger og mediabaroner. Med folket mener han alle de andre. Hundretusener av grekere har demonstrert foran Parlamentet flere ganger i måneden hittil i år. Flere som tidligere irriterte seg over meningsløs vold, har ikke funnet appellerende alternativer andre steder og sluttet seg til demonstrasjonene.

– Politikerne hadde en spesiell sosial kontrakt med folket. Vi skulle la eliten drive på med sin dirty business uforstyrret, mot at de ikke sa noe om at offentlige tjenestefolk var late på jobben, tok penger under bordet, eller elektrikerne snyltet litt på skatten. Men nå legger de all skylden på folket. Det er sant at mange grekere ikke er uskyldige. Mange levde over evne. Men det er vi som må betale. Ingen har stilt politikerne ansvarlige for sine handlinger, forteller studenten Eleni, bak en overdimensjonert gassmaske og et par Speedo-svømmebriller. 

Eleni demonstrerer fordi utdanningsministeren vil avskaffe gratis offentlig universitetsutdannelse.

  – Politikerne benytter krisen som en anledning til å rasere velferdsstaten, som de selv gjorde ineffektiv. Unge grekere står uten fremtid. 

Den gode nyheten er at gateprisen på crack er falt til fem euro dosen.

Vi skjønner hvorfor unge folk er sinte. Det hadde vi også vært om halvparten av kompisene våre var uten jobb, og resten fikk kuttet lønnen ned til 600 euro måneden, i en by med europeisk prisnivå. Samtidig som stadig nye skatter på mange ganger månedslønnen blir innført. Siste nytt er at strømselskapene har begynt å kutte strømmen til de som ikke klarer å betale den nye strømskatten. Anarkistgrupper allierer seg med elektrikere for å hjelpe folk med å ulovlig koble husene tilbake på nettverket. Vi hører at det akademiske asylet (at politiet ved lov ikke får gå inn på campus, innført etter militærdiktaturet for å sikre fri tenkning og meningsutveksling) ble avviklet i sommer. Staten har ennå ikke bestilt bøker til skolebarna. Selvmordsraten har økt med 40 prosent siden i fjor.  Den gode nyheten er at gateprisen på crack er falt til fem euro dosen.

UNIVERSITETET STREIKER på den sjette måneden. 

  – EU og de greske politikerne leker med ild her, sier den unge, arbeidsløse advokaten Vassilis. 

Han deltar i demonstrasjoner forførste gang.

  – Situasjonen er så spent. Selv en veldig liten hendelse kan forårsake en eksplosjon. Demonstrasjonen har historisk oppslutning i dag, men protestene er foreløpig for usammenhengende og anarkistiske til å stå for et reelt alternativ til regjeringen. Men dersom det skjer en hendelse, liknende den som utløste opptøyene i 2008 da politiet drepte Alex, tror jeg det vil bli en massiv forent bevegelse. Man kan ikke forutsi hva som vil komme ut av noe sånt.

   – Hvordan tror du staten vil reagere på økt sosial uro? 

  – Det vil bli voldelig. Hvis regjeringen på et tidspunkt ser at denne bevegelsen virkelig truer deres eksistens, vil de prøve å under trykke den.

  – Er det virkelig ingen opposisjonsbevegelser eller politiske grupperinger som står for et alternativ til de som er i makten nå?

  – Ingen med ideer jeg vil stille meg bak. Løsningen på krisen, når den kommer, vil komme fra EU. Greske politikere er handlingslammet. Min personlige oppfatning er at EU har en koherent, uutalt plan for Hellas. Jeg tror de ønsker å senke levestandarden her til Balkan-nivå, og gjøre Hellas til en mer attraktiv destinasjon for utenlandske investeringer. Hellas lider og vil lide mer. Hvis jeg kunne satt meg på et fly herfra i morgen, ville jeg gjort det.

Vi får en uforståelig blanding av Gandhi-sitater, nyspiritualisme, økologi og kvantefysikk til svar.

  – Vil Hellas oppleve braindrain fremover?

  – Det skjer allerede. Alle utdannede unge folk som kan dra, drar. Åtte av vennene mine har flyttet til utlandet i år.

 Han tenker seg om, og legger til:

 – Hellas har aldri vært Europa. Dette er Midtøsten.

Grekere er kanskje late, men ingen kan anklage de utenlandske gateselgerne for å ikke være markedstilpassingsdyktige. 

 Staten prøvde å innføre palmetrær i Athen før de olympiske lekene i 2005. Det er ingen palmer der nå. Den greske drømmen om å ta del i den globale kapitalfesten og “endelig bli vestlige” hadde vokst til olympiske proporsjoner på midten av 2000-tallet. Det var nære på å bli en realitet. I hvert fall for noen. Så gikk illusjonene i minus 350 milliarder knas. Politiet dreper 15-årige Alexander Grigoropoulos i desember 2008. Massivt opprør. Glemte historier om en sosial krise med røtter i 70-årene, gjemt blant nye biler og ferske, fete forbruksbudsjetter, traff grekerne midt i ansiktet, som noe som alltid hadde vært en del av nåtiden. Den økonomiske krisen som fulgte det voldsomme desemberopprøret, kastet bensin på det ulmende bålet.  

 – Hellas ble stemplet som et råttent eple. Det første landet som opplevde innstrammingstiltak, og fikk IMF på besøk. Men det var bare det svakeste leddet i det som nå viser seg å være en svak europeisk kjede. Flere land fulgte oss. Irland. Portugal. Spania og Italia nærmer seg, legger Vassilis til. 

Foran Parlamentet eskalerer kampene. Politiet og anarkistene leker katt-og-mus. Folkemengden bølger i takt. Enda mer søppel blir fyrt opp. Røyken hjelper å klare opp luften for tåregass, blir vi fortalt. Vi går inn i en sidegate, og befinner oss plutselig i den ubehagelige situasjonen som det er å se en gruppe svartkledde demonstranter foran oss. Og bak, en marsjerende hær av 40 ruvende politiroboter med hydrogenpistoler. Vi løper sikksakk gjennom mengden og rekker akkurat å smette ut før sammenstøtet. Med dundrepuls bestemmer vi oss for at det har vært nok krigsjournalistikk-lek for nå. Vi bestemmer oss for å besøke de mer perifere bydelene, mens kampene fremdeles er konsentrert i sentrum, og før den mest utagerende, nihilistiske plyndringen tar til i gatene i løpet av kvelden. Vi reiser til Exarcheia. Den avpolitiserte bydelen, og senteret for gresk anarkisme. Det sies at Exarcheia er et sted folk blør i hjel på fortauet uten å få medisinsk hjelp, men for oss fremstår det som et hyggeligere, om enn veldig mye mer radikalt Willamsburg. Nå er det rolig, solen skinner, de fleste er i sentrum og demonstrerer. Et politihelikopter sirkler over bydelen. En eldre, livserfaren tyrker spyler søppelberget utenfor kiosken sin med vann i forkant av kveldens branner. Vi registrerer at søppelet i Exarcheia, til forskjell fra andre bydeler, består nesten utelukkende av flasker. Inkludert en pose med … dritt? Vi tar oss i å ha fått en ny interesse for søppel. 

I tiden etter opprøret i desember 2008 tok anarkistene initiativ til å okkupere nedre del av Syntagma-plassen, og danne nye direkte-demokratiske, horisontale politiske enheter for anarkister og andre sinte, desillusjonerte borgere. Etter hvert ble folkesamlingene flyttet til parkene i Exarcheia. Vi er kommet i kontakt med en gjeng anarkister med tilknytning til anarkistgrupperinger i London, og som siden opprøret i 2008 har blogget jevnlig om den greske krisen som en alternativ nyhetskilde til den “korrupte” mainstreamspressens bagatellisering og svartmaling av gresk opprør. De har utgitt en bok om desember 2008-opprøret på AK Press, der mange av essayene kretser rundt den franske filosofen og marxisten Alain Badious teorier om revolusjon. De har høflig sagt til oss at de er “ganske opptatte disse dagene”, men gjerne vil snakke med oss når generalstreiken er over. Vi hadde håpet på å snuble over noen andre snakkesalige anarkister i Exarcheia, men finner ingen. 

I stedet møter vi en gjeng tilsynelatende krise-uaffekterte unge skatekids og Athens mest eksentriske moteikon, Holy Moustache.Han ser ut som modellsønnen til Jesus og Aristoteles, med en vegan-avmagret kropp presset inn i et par trange hvite shorts og en liten orientalsk vest. Han regisserer en promovideo for det økovennlige hipster-vintage-butikkkonseptet “Holy Moustache”, som også fungerer som leiligheten hans. Vi prøve å spørre Holy, som han insisterer på å bli kalt, om krisen, men får en uforståelig blanding av Gandhi-sitater, nyspiritualisme, økologi og kvantefysikk til svar. En ung gutt av ikke-gresk opprinnelse dukker plutselig opp fra ingensteds og rapper med seg kameraet til fotografen. Lynsjestemning. Alle agerer. Holy står igjen. “Selv om staten stjeler og lyver, skal vi ikke gjøre det mot hverandre”, får vi oversatt av eieren av kameraet etter at han og skaterne er ferdige med å gi gutten grisebank.

 Så mye for at øye-for-øye vil gjøre verden blind.

Senere på kvelden, i en dokø på en gresk bar (den eneste vi finner som ikke er stengt), klokka 02.00: 

  – Hva slags sjampo bruker du?

  – Hva slags hva …?

  – Håret ditt lukter så godt, hva slags sjampo bruker du?

   – Eh, Redken? Men hei, hvorfor lukter du  på håret mitt?! 

  – Oh no, er det en tysk sjampo? 

  Grekere er ikke så fan av tyskere, lærer  vi, og klarer altså ikke legge skjule på det,  selv om det skulle havarere et allerede fåfengt  sjekkeforsøk. De massive tyske pengeoverføringene skal ikke få booste tysk økonomi  til gjengjeldelse. Stolte grekere boikotter  følgelig tyske produkter når de kan. Redken er forøvrig amerikansk, tror vi. Men som historien har vist, er det aldri dumt med litt  nasjonalisme å spille på i vanskelige tider.  Eller å ha minoriteter i befolkningen man kan ta ut aggresjonen på. Taxisjåføren som kjørte oss fra flyplassen til Athen, klaget over at jødene hadde ført landet hans ut i uføre. Han siktet til Goldman Sachs. Når vi besøker den “alternative” galleribydelen Metaxourgeio dagen etter, for å høre hvordan den greske kunstscenen er påvirket av krisen, møter vi en kunstner som klager over at innvandrerne i Athen er av “verste sort”. 

Opprør vs. revolusjon: 
Den negative kraften er karakteristisk for opprøret, og tar som regel form av  rent negative, destruktive handlinger. Den forhatede makten kollapser, om sjelden praktisk, så symbolsk. Opprøret stiller spørsmål ved makten, og eksponerer  den for politisk endring i form av å vise muligheten  for maktens kollaps, men uten å selv å inneha innholdet til denne endringen: hva som skal endres er ikke prefigurert i opprøret. Det er hovedforskjellen mellom opprør og revolusjon, som i seg selv vil tilby et alternativ. Har historisk vært knyttet til overgangsperioder (”interval periods”), preget av mye sosial uro, men før nye ideer har dukket opp som gjør det mulig for gamle systemer å bli overvunnet av nye. Misnøye finnes, men den kan ikke struktureres fordi man ikke samler kraft fra en felles idé. Siden nye alternative disposisjoner enda ikke er utformet, vil mange hevde at alt er gått tilbake til normalen etter opprøret, og at “ingenting” kom ut av det. Opprør utløses som regel av en hendelse (“event”), som bryter med normaliteten og hverdagen som hittil har vært, og med det åpner opp et symbolsk og materielt rom for sosial restrukturering. I Fukuyams tese om “the end of history”, hevdes det at revolusjonære “events” med utgangspunkt i opprør, ikke lenger vil skje med dagens  allianse av parlamentarisk demokrati og markedsøkonomi. 
Kilde: Badiou/Fischer 

  – Hva er en innvandrer av verste sort? 

  – En som stikker deg ned. 

  – Aha. 

 Hun må ha siktet til episoden i 2010  da en greker i 40-årene ble ranet og drept  av en gjeng av utenlandsk opprinnelse. Hun  forteller ikke noe om at de lokale nynazistiske gruppene benyttet anledningen til å ta initiativ til en god gammel progrom. De slo og knivstakk alle innvandrere – eller som så ut som innvandrere – de støtte på i uken som fulgte. Myndighetene satte inn ekstra  politistyrker i de mest utsatte bydelene etter  22/7, i frykt for at det norske angrepet ville  inspirere nynazistene til en ny runde. 

  – Det er tabu å si det blant venstrefolk, men det er et problem. I nabolaget her ser  vi økende vold, mer doplanging, mer ulovlig prostitusjon. Det er ikke grekere som står bak, sier Rebecca, gallerist i Metaxourgeio, og  pådriver for diverse sosial-økologiske prosjekter i nabolaget. 

  – Krisen er først og fremst sosial. Den økonomiske krisen er av nyere dato, men den sosiale krisen har vært der i mange år. Det er ikke mange som snakker om dette. Vet du hvorfor? Det er crazy. Det er fordi folk bryr seg mer om penger enn sosiale verdier. Folk snakker plutselig om en krise fordi folk de ikke har penger i banken. Men krisen stikker dypere. 

  – Vi leste en sak i New York Times der man hevdet at krisen har vært “en muse” for  den greske kunsten. Stemmer det? 

  – Vel, selv i konsentrasjonsleierne sluttet man ikke å lage kunst.  

 På Mac-skjermen bak ryggen til Rebecca går et liveopptak av Syntagma-opptøyene. Det zoomes inn på fire politimenn som denger løs på en mann.   

  – Det er ikke annet man kan gjøre enn å produsere. Og krisen tvinger folk til å tenke nytt, være kreative uten å ha mye penger. Kunstmarkedet har selvsagt blitt dårligere, men flere folk kommer på utstillingene. Jeg er opptatt av at galleriet mitt også skal være en sosial arena. Den mest merkbare nye tendensen i kunsten som jeg har lagt merke til, er grafitti art. 

Vi håper NY Times-journalisten fikk mye skryt for sin kreative kulturvinkling på Hellaskrisen. 

  – Street art? 

  – Ja, street art. Jeg er ikke fan av det. Men det er det nye. 

Vi håper NY Times-journalisten fikk mye skryt for sin kreative kulturvinkling på Hellaskrisen. 

Planen er en ny runde med demonstrasjoner. Tåregassen fra gårsdagen henger fremdeles som en grå stinkende, stikkende masse over byen. Ingenting som ikke kan smadres eller brennes, er usmadret og ubrent. Som alle forventet har regjeringen besluttet å gå inn for de nye sparetiltakene. I løpet av de tre-fire kilometerne det tar å gå til parlamentet, ser vi ikke én eneste åpen butikk. Tre kafeer. De første levende vesenene vi møter er to skilpadder i en veikant som også ser ut til å … sloss? Vi bruker 30 sekunder på å snakke om at Hellas virkelig har gått av hengslene når det til og med koker over for skilpaddene, før vi innser at det de holder på med er å pule. Greit nok, et hyggelig avbrekk før det som skal møte oss senere. 

Noen med sans for sensasjonalisme erklærer borgerkrig.

Foran parlamentet er det noe som har endret seg. Samholdet fra dagen før sprekker  opp, og kompleksiteten i den greske situasjonen slår oss i trynet. Anarkistene og kommunistene barker sammen. Noen med sans for sensasjonalisme erklærer borgerkrig. En eldre bygningsarbeider som protesterte med kommunistpartiet faller ned fra en balkong og dør. Anarkistene hevder han er offer for politiets kjemiske krigføring (les: tåregass). Ryktene begynner å gå om tilhørigheten til de svartkledde, maskerte guttene som startet konflikten. Var det egentlig anarkister? Eller fascister? Bøller? Hooligans? Infiltratører? Grekerne holder pusten i redsel for gjengjeldelser fra kommunistenes side. Istedenfor hendelsen som forener frontene, fikk de en som potensielt utløser blodbad blant egne.  

Kommunistene går ikke til angrep. De samler troppene og forlater demonstrasjonen.  

  – Hellas nå? Dum og dummere, sier en  30-årig dame vi møter på kafé, da vi tar en pause fra opptøyene. 

  – Det er falske anarkister som er krisen. Brenner ned butikkene til uskyldige mennesker og banker opp unge politimenn. Det eneste jeg har å si til dem er at de kan ta med seg molotovene og kaste dem inn på soverommet til mødrene sine! 

  Damen har varmet seg opp nå. 

   – Det greske populærraseriet stammer  bare fra vulgær latskap og nasjonalisme.  Grekerne har hoppet på den minste sjanse til å bli sine egne mikrotyranner i livene sine. De har grepet enhver mulighet for makt, enn hvor ubetydelig, for å føle seg litt overlegne for et øyeblikk. Ingen formål, ingen edle visjoner, kunne riste dem ut av rollen som smålige, misantropiske, selvsentrerte kopier av hva en samfunnsborger bør være. Og vet dere hva grunnen er? 

  – Nei? 

  – Grekere er bortskjemte familiebarn. De bor hjemme alt for lenge, og foreldrene lærer ikke barna sine opp til å være selvstendige og ansvarlige. Hvordan kan du ha ansvarlige borgere hvis du ikke oppfostrer ansvarlige barn? Det du får er et samfunn av uansvarlige mammadalter og umodne, opprørske bøller.    

Vi takker for kaffefølget, og den originale sosialpsykologiske forklaringsmodellen på den greske krisen. 

 Obduksjonen viser senere at bygningsarbeideren som falt ned fra balkongen døde av hjertestans. Han hadde ikke klart mer av intensiteten. 

Takk til Siren Løkaas for bidrag til denne artikkelen.