ÅRETS NAVN – BLACK BOX TEATER

Black Box Teater stakk av med tittelen Årets Navn under Osloprisen 2012. Vi tok en prat med teatersjef Jon Refsdal Moe om ungdomsdrømmen som endelig ble oppfylt,  om rokkekokker og babydans,  fremstilling og utveksling av kroppsvæsker,  drømmeproduksjoner og Black Box teaters posisjon i Oslos scenekunstfelt.

SÅ: HVA FØLER DERE NÅ? 

Vi føler at alt går dritbra, hadde akkurat et superbra møte med Pedro Gomez-Egana. Ingvild Langgaard og Ingri Fiksdal var her og spiste lunsj og Via Negativa kom akkurat inn døra.

Hva betyr prisen for Black Box Teater, og ikke minst for deg personlig, Jon Refsdal Moe? Jeg hører rykter om at du har drømt om dette øyeblikket siden tidlig 90-tall.  

Jeg har drømt om det siden midt på 80-tallet, faktisk. Og vi er selvsagt veldig glade.  Det betyr vel kanskje aller mest at vi har flere facebook-tilhengere enn de andre nominerte. Men uansett håper jeg at det betyr at teater ikke oppfattes som fullt så kleint blant unge jålete osloborgere som da jeg selv var ung og jålete. Så dette tar jeg som en personlig seier over alle rockekokkene og medieviterne som har dissa meg gjennom livet. Selv om det ikke var meg, men teatret som vant. Og selv om de folka sikkert synes at NATT&DAG var mye kulere for 17 år siden.

Hva er Black Box Teaters viktigste bidrag til scenekunstfeltet i Oslo, sånn rent bortsett fra å være byens fremste institusjon for  scenisk fremstilling av  kroppsvæsker? 

At vi er byens fremste institusjon for utveksling av det samme etter stengetid  Ha ha ha. Men du ba om det. På mange måter føler jeg at vi er scenekunstfeltet i Oslo, og at alle andre bare er kjipe etterligninger av oss. Det er selvsagt løgn. Men det føles sånn likevel, og det er bra. Vi står i en litt unik posisjon fordi vi står fritt til å hente inn og plukke opp de folka vi selv vil jobbe med, vi har uansett ikke penger til å gjøre alt fra scratch. Resultatet blir selvsagt litt random innimellom, men det er jo nettopp randomness som skal til for at ting noen ganger blir veldig bra også. Utav kaos fødes en dansende stjerne.

Nettsidene våre har underkategoriene musikk, film, uteliv, kunst, litteratur og foto. Hvor blir det av scenekunsten?  Kjip fetter eller misforstått geni?

Det er vel egentlig dere som er den kjipe fetteren som ikke skjønner greia. Vi er vant til at nesten ingen skriver om oss, og kanskje det egentlig er litt sunt, for da har vi kunnet bygge opp et miljø av folk som er genuint interesserte i det vi driver med.  Når det er sagt håper jeg dere skriver masse om oss, men mest fordi dere har lyst, ikke fordi dere føler dere må “dekke scenekunsten” og putte oss i en random spalte sammen med rockeulven og noe babydans på Dansens hus.

Lukk øynene (hardt) og forestill dere at Kulturrådet har gitt dere ubegrensede midler til å produsere en forestilling. Dere kan velge fra øverste (og nederste) hylle hvem dere vil ha med dere. Hvem spør dere først? Ikke si ingen nevnt, ingen glemt, for det er så kjedelig

Det er kanskje enda kjedeligere å svare Vegard Vinge i og med at alle digger ham så hardt, men seriøst: har aldri sett på makan. Der har du geniet ditt. Den største kunstner i vår generasjon.  Dessuten er han en av de beste folka jeg vet om sånn generelt. Der ekzess kommt aus dem Norden, som de sier i Berlin.  

 Til sist: Hva vil du si til Osloborgere som fremdeles ikke har funnet veien til Black Box Teater i Marstrandgata?

At det første jeg gjorde som teatersjef var å bære NATT&DAG-stativet ned i kjelleren og slutte å annonsere hos dere  Ha ha. Det funka.