Bokomtale: Det er kanskje ikke så originalt, men andre folk gjør det også!

28 år gamle Tabu-Abu Hussains selvbiografi er som en selvbiografi skrevet av en 28-åring.

b
a

Hvis jeg var hvit_488864«En av de største innvendingene mot meg som komiker og offentlig person er at jeg bare har kommet dit jeg er fordi jeg ikke har norsk bakgrunn.»

Sånn starter 28 år gamle Abubakar Hussains selvbiografi Hvis jeg var hvit (hadde jeg ikke skrevet denne boka), og ser man bort fra hvor uhorvelig passivt og omstendelig den er formulert, er det en god åpningssetning. For det er jo sant, det er lett å tenke at en komiker med så begrensede evner som Hussain, som fikk sitt eget humorprogram på NRK basert på en Dagbladet-kronikk basert på en tweet, har blitt løftet frem av medieledere på nevrotisk leting etter krydder i suppa. Det er ikke nødvendigvis noe galt om det er sånn, men det er lett å tenke at det er noe som er.

Boka presenteres som en nyansering av denne fordommen, men blir aldri helt overbevisende i løpet av de tre og en halv sidene som beskriver, så å si tweet for tweet, Abus vei fra dead end-jobb på Humac til TV-program oppkalt etter seg selv.

LES OGSÅ: Smil&Gift møter Abu og Tara Lina

Bedre er den når den går i trynet på en annen typisk innvending: At han bare lager humor om at han er utlending. Hussain viser til etablerte komikere som har basert hele karrierer på å parodiere og utfordre sine egne identitetskoordinater, og selv om han beskylder Dagfinn Nordbø for å være bergenser i samme slengen, er det et solid poeng: Det er kanskje ikke så originalt, men andre folk gjør det også! Han kunne også lagt til at «god smak» har hatt en lang karriere som dørvakt for hvite eliter og at såkalt innvandrerhumor kan være et poeng i seg selv. I stedet leverer han et dårlig skjult og begrunnet angrep på Svart humor-Yousef Hadaoui.

Mesteparten av resten av boka omhandler en nesten frustrerende vanlig barndom i Oslo og Akershus øst, og er skrevet i et fullkomment frustrerende hybridspråk som ser ut som en medforfatters forsøk på frisk og muntlig tone, uten å tørre å ta den helt ut. Dette manifesterer seg i inkonsistente a-endelser, slang fra 80-tallsfilmer og halvhjertede oppsummeringer på voksent av allerede svak argumentasjon – den vagt ubehagelige fornemmelsen av en halvkompetent PR-rådgiver svever som en overnaturlig tilstedeværelse i rommet, slik at man i svake øyeblikk, gitt tilstrekkelig skumle omgivelser, kan ta seg selv i å tre bena opp under seg og kaste bange blikk over skulderen.