Litteraturomtale: Ari Behn er som alle andre først og fremst seg selv

Rett utenfor altandøren lusker de store følelsene til Ari Behn. Og en tiger.

b
a

BehnAriTigerihagenSTORDet sier kanskje mest om meg, men det er vanskelig å lese den første teksten i Ari Behns nye kortprosasamling Tiger i hagen uten å trekke paralleller til Ari Behns liv. På samme måte som mange av hans tidligere bokprosjekter mer eller mindre har omhandlet distanse, maler Tiger i hagen – både de 11 fortellingene over 80 sider og den første kortteksten som bærer samme navn som boken – et bilde av Ari Behn som en hvilken som helst mann, som baler med de samme problemene og de samme tankene som alle andre.

I bokens første korttekst presenteres leseren for en mann som, når kona er borte fra deres felles hjem i London for å delta på et seminar i New York, er mer opptatt av å drikke vin og forbløffes av det han mener er en tiger i hagen enn å ta ut av oppvaskmaskinen. Kona reagerer – naturlig nok – og det oppstår en slags diskusjon. Er det slik som kvinnen sier, at «[d]et ligger kjærlighet i praktiske gjøremål»? Viser man at man elsker hverandre ved rydde inn og ut av oppvaskmaskinen? Mannen – MANNEN –mener nei.

«Det er oppstått en avgrunn mellom dem. Det skjer stadig oftere, og det er ingenting han har kontroll over. Omtrent som tigeren i hagen.»

Da kona i siste avsnitt snakker vår mann fra å forlate både kone og barn for et mer selvstendig liv, stirrer tigeren – selvstendigheten og friheten som lunter omkring utenfor altandøren – «rett på ham og brøler».

Kanskje er det bare meg, men selv om det er lett å trekke intensjonelle feilslutninger når det kommer til tekstene til en så profilert forfatter som Behn, er det ingen tilfeldighet at «Tiger i hagen» handler om en norsk mann som bor i London med en jetsettende kone, tre barn og en brølende kjøtteter i hagen. Det handler om Behn.

Men Behn er som alle andre. Resten av Tiger i hagen tar nemlig for seg de såkalt store spørsmålene, og i sin allmengyldighet treffer den bredt på en måte som er både folkelig og sjarmerende. Det gjør også at den ikke evner å gå særlig dypt. Tiger i hagen antyder dybde mer enn den innehar dybde – rett utenfor altandøren lusker de store følelsene, liksom – men fungerer godt i sin lettfattelighet. Alt til sitt bruk, mener jeg. Men igjen: Det sier kanskje mest om meg. Og dét er kanskje litt kjedelig.

Ari Behn