Vi har lest SHOPPINGFRI – ET ÅR MED KJØPESTOPP

b
a

VI KAN VÆRE enigeom at den initierende tanken bak prosjektet er god: Man innfører kjøpestopp i ettår fordi man har fylt opp huset med så mye unødvendig rask. Ikke nok med at detflyter over hjemme, men den dårlige samvittigheten for fråtsingen melder segogså på lasset, og stikker forfatteren i siden gjentatte ganger, sikkerttemmelig irriterende. Etter en kveld på Lorrys med venninnene, bestemmer hunseg for å gjennomføre prosjektet, banna bein. Venninnene ler og skåler. Dettemå de bare gjøre. For hva så med de som ikke har noe som helst? Hva med de somlager alle klærne som Irina Lee og de to venninnene shopper på impuls, de får sikkertdårlig betalt? Og hva med de underbetalte transportarbeiderne som frakterklærne? Og tenk på miljøet! Dette er spørsmål forfatteren stiller segunderveis, og spørsmålene er i stor grad relevante som motivasjon,argumentasjon og utgangspunkt for det selvpålagte shoppesølibatet.

Å skrive en bok om hvor forferdelig belastende overflodenkan være, er i og for seg en god idé. Man kan skissere motgang og fristelser ilettbente partier, og blande fakta og fiksjon som sjanger, eller sakprosa ogskjønnlitteratur, om du vil, for å ende opp med bastarden faksjon (TM). Tilsammen får man da en bok som mest av alt ligner på en kombinasjon av dagbok,fagblad og et digert, salgbart, amerikansk verktøy.

Det ligner en kombinasjon av dagbok, fagblad og et digert,salgbart, amerikansk verktøy.

Det som imidlertid slår meg som mildt sagt merkelig (erdette ment som ironi, Lee?), er et kort avsnitt om hva man sitter igjen medetter å ha stedt kredittkortet til hvile. Etter å ha ramset opp gode grunnertil å slutte å shoppe, får vi vite at man i løpet av den spartanske tilværelsenfortsatt skal gå til frisøren, reise på ferie, ta en time på spa, kjøpebilletter til Operaen eller kino og så videre. Og det er visst heller ingenøvre grense på hvor dyr vin man kan kjøpe, eller hvor mye penger man kan brukepå fancy mat. Som leser opplever jeg det som selvmotstridende at man både skalgjøre et nummer av at man gir avkall på luksus, men samtidig har full tilgangpå den, bare på andre måter. Hvor vanskelig kan det egentlig være å ikke kjøpenye klær på et år, når de andre opplevelsene står i kø?

Sånn sett fremstår prosjektetsom et sånt “La oss redde verden”-innfall. Det hadde vært en langt størreprestasjon å faktisk gjøre noe for andre, fremfor å sette egen velferd påpause. Så fikk man kjenne på hva det ville si å stå på den andre sida avoverfloden.

Men ok, la oss snu på asjetten: At forfatteren gjør enkvalifisert vurdering av seg selv og sitt eget forbruk, skal hun ha ros for.Det er tøft gjort å skrive om at man trenger en slags tilfriskning i sitt egetsyn på forholdet mellom skapte og reelle behov. Det beundrer jeg ved både IrinaLee (som person) og ved “Shoppefri” (som bok). Gjennom de 176 sidene synes jegogså å merke at troverdigheten til prosjektet (og til motivet bak det) blirsterkere. Sånn sett kommer også leseren godt ut av det shoppefrie året.

Sånn sett kommer også leseren godt ut av det shoppefrieåret.

At det eksisterer en forbrukssykdom i Norge i dag, forstårvi ut ifra det store antallet unge mennesker som lever som gjeldsslaver.Researchen i “Shoppingfri” er grundig gjennomført, og her tilfører Lee kontekstog relevans til boka. Hun oppsøker troverdige kilder, økonomer, professorer. Dialogenemed fagpersonene setter prosjektet hennes i et større perspektiv. Helst skullejeg sett at hun ikke gjentok forbrukertips fra Internett som et utgangspunktfor kontrollspørsmål til seg selv, men at hun faktisk støpte om de ferdigtygdetankene til andre som ønsker å få kontroll på problemet. Så blir det opp tilleseren om han eller hun vil kjøpe denne boka eller innføre kjøpestopp.

Linda Klakken