Dette er en roman som blant annet handler om forhold og forpliktelser. Når hovedpersonen våkner opp uten å vite hvor han hører hjemme, og senere finner ut at han er gift og har to barn, skaper dette en følelse av såkalt underliggjøring. Det er tilsynelatende et populært grep i en del norske romaner for tiden; menn uten minne erfarer velkjente omgivelser med nytt blikk.

Jeg liker at boka viser hvordan noen mennesker tilsynelatende kan gå uanstrengt ut av et langvarig forhold mens den andre parten blir knust. Jeg liker dette fordi det viser oss at parforhold gjerne mangler den likevekten de burde hatt. Dette kunne selvfølgelig en sexolog skrevet i Dagbladet Magasinet; at begge “må yte 110 %” og at det handler om “prioriteringer og samarbeid”, som en annen småbedrift, men i motsetning til Dagbladet Magasinet gir ikke denne romanen inntrykk av å være uærlig og menneskefiendtlig.

Et sted i boka står dette: “Vi kan bare bestemme det, hvisket hun. Vi kan bare bestemme at vi skal være sammen bestandig.” Dette er litt interessant, fordi det er sant. Man kan faktisk bestemme seg for å være sammen med noen for bestandig; allikevel velger vi stort sett å la være. Folk som forsvinner har en tendens til å forsvinne. I denne boka er relasjonene flyktige, og den kan leses i sammenheng med at vi lever i en tid hvor vi følger våre besteforeldre parvis til graven mens vi selv ikke føler oss forpliktet til å inngå forpliktelser.