HÅVARD REM
Tekstmeldinger (CAPPELEN)
Tittelen på Håvard Rems diktsamling er både fjortis-kommers (SMS) og forfatterstudie- seriøs (tekst). Dikttitlene er tall (ikke salmenumre, men antall tegn, begrenset til 160), f. eks. “95”:
Du var et mørkerom
der bilder kom til syne
av et barn
Jeg elsket deg
men jeg orket ikke
de bildene
Tema er noe sånt som “når du elsker, konfronteres du med barndom/underbevissthet”. Rem skriver i etterordet: “Etter å ha dykket i de fleste verdenshav, har jeg funnet et “ytre” motiv i verden under havoverflaten (vrak, rev, havskilpadder, sunkne byer) og et “indre” motiv i verden under dagsbevisstheten (søvn, barndom, rus, død).” Coverfoto er en kjolekledt jente under vann.
“Dypet” (forelskelsen, rusen) blir “virkeligheten”, som i savndiktet”103”: “Du presser deg ut / i porer og vev / som luft i en organisme // brått trukket opp / fra mange meters dyp / virkelighet”.
Det blir tydeligvis et slit å komme opp til overflaten, uten “trykk”, som i de to korteste tekstene, “34” og “30”: “Innfødt i Europa / Seppa deppa dopa”, “Tomflasker og annen / egenkapital”. Eller som i “65”:
Som en råtnende hval
på stranden
svulmer jeg i varmen
fra ditt blikk
Blir dette privat? Det kommer an på leseren, og man får inderlig håpe at ikke alle har det like ille som Rem. Eller er det motsatt? At han orker å sette ord på det, kan bety at han ikke har det ille nok. Er det bare en romantisk forestilling at de som gikk dypest, aldri kom opp igjen? Eller at de kom opp som zombies? “112”:
Etter den store
kjærligheten
kommer de små
som morfinfjerne besøk
på avdelingen for andre
og tredjegradsforbrenninger
Men det finnes håp. I forhold til samlingen for øvrig, strutter det av optimisme i “69”: “En gang skal jeg stå ved døren / og fingre med nøklene uten å tenke på deg”.
Også hos Rem har noen det verre. Da glimter han til med en humor som ikke virker særlig empatisk. Man må spørre seg om “111” er en melding å sende bekjente som tar seg en såkalt Bondevik:
Siden du sysler
med sånne planer likevel
(og for din mors skyld):
Gjør det før de innfører terningkast
i nekrologene
Er dette poesi? Igjen: Det kommer an på leseren. Sist Rem ble vurdert i herværende gratisavis, av skiveredaktør Audun Vinger i hans omtale av Rems Dylan-gjendiktninger (1996), ble han omtalt som “landets dårligste poet”. Paradoksalt nok vil nettopp mørkemenn og - kvinner som Vinger ha utbytte av boken. Man får nesten håpe at dét ikke gjelder så altfor mange, for “Tekstmeldinger” lokker ikke akkurat på smilet.
Harald Rem gir Tekstmeldinger terningkast 3
