Har du ikke sett dette før, har du mest sansynlig vært uten strøm siden 60-tallet. Men, jøss, mye bra film har blitt laget av tankeeksperimentet hva hvis? Og mye bra komedie av stakkarer som kjemper mot naturloven som sier man bare kan være kul én gang i livet.
Her går det ikke like greit. Åra har flydd siden Friends og Matthew Perry har enda ikke ristet Chandler ut av kroppen. Dømt til å klorblekes i sitt eget ettermæle. Kanskje er det rett og slett en freudian slip når han her har sagt ja til rollen som en surmulende familiefar som 20 år etter fortsatt lever på glansdagene fra high school. Når kona blir lei, og rollelista som eks-basket stjerne og eks-populær toppes med eks-mann, har han ikke mer tilbake enn et desperat ønske om å være ung igjen. Men over skulderen kikker julenissen. Og 17 igjen, det er akkurat hva han blir:
Farvel til Perry og hallo til High School Musical pretty boy Zac Efron, som får en hard jobb med å gestalte 37 i en 17 årig kropp, og atpåtil mime opp ned-smilet og bakovernikket til originalen. Ikke mer vellykket enn at jeg får et ganske presist bilde i hodet av hvordan Playmo-tenåringen vil se ut hvis han noen gang blir satt i produksjon. Men gutten er jo ung. Og det er urettferdig å sammenligne han med Tom Hanks i Big fra 1980-tallet, som denne filmen reverserer.
Litt oppfinnsomt er det når herr 17-igjen verbalt utklasserer skolens bølle. Tilsvarende forutsigbart når han må avverge tilnærmelser fra sin egen tenåringsdatter og ikke kan la være å legge an på ekskona. Ellers er det flatt, søtt og harmløst. Pannekake, rett og slett.
