Ja sann, så braker det løs igjen. Vår herres klinkekule er ved å gå i knas. Og mennesket er et lite rusk av et vesen som hjelpeløst bevitner apokalypsen. Bortsett fra en håndfull karikerte skikkelser vi alle kjenner fra før: Den afroamerikanske unge mannen med det store hjertet. Den heroiske presidenten. Den irriterende fillebikja med nittini liv. Ja visst, ja visst dette er Indenpendence Day II. Der Roland Emmerich stjæler fra seg sjæl, legger pretensjonene igjen utenfor teknisk studio, og flesker til med årets underholdningsfilm.

Strukturen er identisk som i ’96, bortsett fra dette typisk post 9/11-global warming- momentet med at det er slutt på at vi får lov til å slå tilbake og drepe ting i selvrettferdig harme. Vi har syndet, dette er den uunngåelige straffen. Akkurat som i Knowing; det er ikke noe å gjøre, annet enn å akseptere skjebnen og fylle arken med eksotiske dyr og klassikere fra kunstverden. “We will not go silent into the night“ formanet Bill Pullman med salvelsesfull røst i ID4. To presidentperioder med nr. 43 senere, er statsoverhoder med fingerspisskontroll på cruisermissilene litt tyngre kost å svelge unna. Og mannen i det ovale rommet er, i likhet med resten av besetningen, langt mer kontemplerende i stilen.

Er dermed 2012 en lavmælt og ettertenksom affære? Selvsagt ikke! Her er det dunder og brak fra start til slutt. Å kalle Roland Emmerich for en stor filmkomiker er kanskje å ta hardt i. Men det er noe i kombinasjonen av fullskala Ragnarok og sleivspark i hytt og gevær til italienske statsoverhoder og russiske pengemenn, kombinert med hovedrolleinnehavere som i det store og hele tar verdens endelikt med stoisk ro, som blir uhyre festlig. UNICEF-moral, sivilisasjoners endelikt og tørrvittige Hollywood-insider sjargong. Ikke så dårlig mix som man skulle tro.

Men selvsagt: Det er ikke vitsene som driver dette her. Dialog, skuespill og handling; alt kan svelges og fordøyes på grunn av en enkelt faktor: Nemlig at det tekniske omsider gjør et solid kvantesprang fremover. Digitale effekter har på en måte stått litt i stampe de siste fem årene, men her brøytes det ettertrykkelig opp ny mark. Detaljrikdommen, dybdevirkningene og romfølelsen i massakren av planeten har kvaliteter jeg aldri har sett maken til. Hadde du for eksempel sett en film som LOTR, Return of The King, rett etter 2012, ville nok førstnevnte plutselig virket merkelig tam og flat.

Det skulle forresten bare mangle. CGI-effektene i 2012 krediteres til ikke mindre enn, ta-taaaaa 503 personer!!! Fem hundre og tre gærne geeks som har sittet og gnikka og spikka på dette her i tre år. Resultatet er spektakulært i ordets egentlige forstand. Et syn for guder. To og en halv timers pure eye-candy. Den ultimate virkelighetsflukt.

Anbefales på det varmeste!