Da en superstreit perfeksjonist får vite at han har kreft i ryggen, prøver kompisen hans å utnytte diagnosen for å få sympatisex.
Man skulle kanskje tro det var utgangspunktet til en av de mørkeste komediene noensinne, men dette er ingen svulstig farse. Isteden får vi et småkoselig drama med en håndfull humoristiske kommentarer fra Seth Rogen. Han banner og snakker om kuk og fitte i kjent stil, som: “Nobody likes putting dick in their mouth, that’s why they call it a blowjob. It’s a job.” Da han buster ei dame for å være utro, følger en kraftsalve som er filmens høydepunkt.
Hovedpersonen må holde ut en masete mor, og en surrette terapeut som er akkurat så søt at vi skjønner hvordan det vil gå. Han blir venn med andre kreftpasienter som gir ham kaker med weed, etterfulgt av slow-motion-montasje med hyggelig bakgrunnsmusikk.
Andre bikarakterer og historietråder flagrer løst og leder ingensteds henn: Hovedpersonen jobber med en radioreportasje om en vulkan, faren hans har alzheimers, og en av kreftkompisene sliter med sykdommen… Javel, og hva så? Gløm det.
For en gang skyld reklameres det ikke for at filmen er inspirert av sanne hendelser. Det føles likevel som den er skrevet mest for å fortelle hvordan manusforfatteren opplevde å få kreft, uten å tenke på om det nødvendigvis skaper god film. Konseptet er ikke utnyttet nok, og humoren kunne tjent på å dra ting mye lengre.
Typisk treerfilm er den ikke kjempe dårlig, men heller ikke noe du vil utsette venner for. Med mindre du har kreft selv, vil du nok finne 50/50 like engasjerende som noe TVNorge har sendt en onsdag. Verdt en kinobillett er det ikke.
