Fra hjemmet vil ingen høre deg skrike.
Rulletekstene er brakt til ende. Lysene i salen skrus på. Jeg venter spent på de første “ja, det var voldsomme greier, gitt!”-utropene fra kollegene mine, komplett med albuer i siden og avvæpnende glis … men nei. Det er stille. Faen så stille, som i kjerka mellom det siste klokkeslaget og presten som trekker pusten i mikrofonen (hvis det fortsatt finnes noen der ute som tar den referansen). Jeg er åpenbart ikke alene om å ha behov for noen sekunder for å konstatere at håhååhkei, jeg er andpusten, men tross alt like hel.
Eva Sørhaug har med 90 minutter gjort noe så sjeldent som å lage en norsk film som rister litt i oss. Allerede i det første bildet, et vakkert svart/hvitt, slo-mo bilde av vandrende mennesker i ei gate jeg antar er Karl Johan, erklærer hun at “Hei! Dette angår oss alle. Attention on deck!”
Bakgrunnen for tittelen er at vi følger tre samliv den siste halvannen timen før det fatale skjer – den ene dreper den andre. Nå kan det virke som om jeg er noget triggerhappy på spoilerne, men dette momentet er ikke lagt skjul på fra filmskapernes side. Filmen omhandler først og fremst veien mot partnerdrapene. Det er i høyeste grad en vond ferd.
Sørhaug er klok når hun pent og forsiktig loser oss inn i – og ned i – disse helveteshistoriene. Vi føler oss noenlunde komfortable i begynnelsen av historien om Johan (Floberg), som rydder opp i et knippe praktiske anliggender, åpenbart preget av et altoppslukende noe. Uroen stiger noe i beretningen om de fraskilte småbarnsforeldrene Elin (Tjelta) og Fred (Ousdal). Hun peiser ned vinglass i store slurker mens han sender små, anklagende blikk i hennes retning hva enn hun foretar seg. Når Aksel Hennie dukker opp, er det bak et TV-apparat og i et annet rom enn kameraet. Det er som om Sørhaug sier: “her stopper filmen, folkens. Nå skal vi ut i virkeligheten.” Så sørget også historien om Trond (Hennie) og Karianne (Varjord) for at enkelte så seg nødt til å forlate salen da filmen hadde visning i Canada.
Noe trekker likevel ned: Realismen forpurres ved gjentatte anledninger av overdreven bruk av filmatiske virkemidler. Når dramatikken skal bygges opp kommer klippene altfor hyppig, kameramannen diagnostiseres med akutt trøblete motorikk og i overkant fremtredende musikk fjerner oss fra opplevelsen. De beste scenene i filmen er de lange tagningene der vi bare får høre setlyd og ingenting annet, jamfør flere av scenene med Hennie og Varjord.
Det til siden, 90 minutter er en viktig påminnelse om menneskeskjebner som dessverre er alt annet enn unike, og ikke minst er den et spark til oss alle om hvor lett det er å ikke se, ikke høre og ikke bry oss nok. Legg i så måte spesielt merke til naboen i historien om Elin og Fred, som først forlater kjøkkenet deres under en krangel og senere kan ses i vinduet, med hørselvernene på mens han kapper ved.
Martin Øsmundset
Premiere 17. august
