Har du noen gang hatt fornemmelsen av at du har snublet ut i et basseng hurtigtørkende sement? At du kveles av tusen problemer. Mens løsningsalternativene er redusert til null. Og du har ikke engang gjort noe galt! Jeg også. De fleste av oss kjenner følelsen. Akkurat som vi også vet at ting som regel går seg til. At gordiske knuter plutselig løser seg opp av seg selv. Og vår eneste egentlige straff er ubehaget av en t-skjorte klam av unødvendig kaldsvette.
Det interessante er at du som regel gjorde like lite riktig for å komme ut av knipa som du gjorde noe galt for å komme inn i den. For livet går videre. Uansett. Tilbake til normalen. Uansett hva du velger å gjøre, eller – mest sannsynlig – ikke gjøre. Eller?
A Serious Man er en film om nevnte fenomen. Om en anstendig universitetslektor som ikke gjør noe feil. Men plutselig opplever at han mister fotfestet og ramler ut i et myrhull med problemer og dritt på alle kanter. Kone, barn, naboer, jobb og samfunnet som sådan ser ikke engang ut til å se at han utkjemper sitt livs kamp, og mens han ligger der og kaver, spør han seg om hva som skjedde. Skled han uti tilfeldig? Var han så sløv at han snublet i sine egne ben og bare kan takke seg selv? Eller dyttet noen ham?
Dette er det ingen som kan svare på. Det er jo meningen med livet han er ute etter å finne. Og kanskje ser alle de menneskene han søker hjelp hos det opplagte. At om han bare hadde sluttet å plaske og mase, ville han oppdage at myrhullet bare var en meter dypt, og han kunne kravle ut. Med såret stolthet, men ellers uskadd.
Som dere skjønner: Coens har skrudd sammen en ny fabel som inviterer til omfattende fortolkninger. Det må også nevnes at i anledning de universelle, religiøse overtonene, har gutta lagt filmen til et spesifikt, jødisk middelklassemiljø fra 60-tallet. En verden de kjenner godt. Og som de har arbeidet ganske omstendelig med, i motsetning til hva tilfellet var med deres forrige Burn After Reading. Her er kjendisskuespillerne utelatt og manus og miljøer strammet opp. Ikke dermed sagt at dette er noe overskridende, episk foretak á la No Country. Men forseggjort, poengtert og absolutt ikke uten dybde. Den velkjente trade-mark-humoren er inntakt, og filmen ligner kanskje mest på Barton Fink i både takt og tone. Med sin desorienterte hovedperson og religiøse overtoner.
Men det ble ikke noen gullpalme for denne. Og det er greit. Coen-brødrene er litt som Bergman, de sitter ikke med folder i pannen og grubler mellom de virkelige krafttakene. I stedet pøser de ut titler med jevn frekvens, nærmest for sin private interesses skyld, ser det ut til. Og ære være dem for det! For selv om dette ikke er et mesterverk, er det en veldig god film!
