Denne filmen går ut til alle foreldre som putter på junior susp og sykkelhjelm bare han skal ut med søpla. I Alamar lar pappa sin fem år gamle sønn tasse rundt i fjæra på egenhånd mens alligatorene ligger og glefser i vannskorpa ti meter ut. Noe småen takler helt strålende. Vi befinner oss altså langt fra velferdsstaten ideologisk – og geografisk, på et kolossalt rev i Mexico-golfen. Med kontrasten sivilisasjon vs. svømmehud som det naturlige dreiepunktet. Der Maya-far og sønn fortaper seg i elementene og hverandre før sistnevnte vender hjem til sin italienske mor i Roma på permanent basis.
Alamar tituleres “doku-fiksjon” men nøyaktig hva dette innebærer er litt ullent, da eventuell regi og dramatisk oppbygging er mer usynlig enn i dokumentarer flest. Vi snakker stemning, følelse og naturopplevelser som handler om en dypere eksistensialisme enn elgjakt og ekstremsport. Resultatet av disse ambisjonene har blitt beskrevet som hypnotisk i sin skjønnhet og en eksponent for det ultimat eksotiske. Men dette forekommer i overkant entusiastisk. Det finnes filmer som bringer oss nærmere så vel natur som mennesker – og sammenspillet mellom disse.
Men når det er sagt: Alamar er en behersket, human og – dessverre – skremmende aktuell film fra et område i verden som i disse dager er selve bildet på naturens sårbarhet og menneskets manglende sensibilitet.
