For det første: Er du en av mentalt amputerte personene som virkelig liker Avatar? Spar deg for ergrelsen denne teksten vil fylle deg med og ikke les videre. Løp på kino i stedet, du kommer til å kose deg. Men ta med deg dette klassiske spørsmålet inn i kinosalen: “Hva er best av å være en trist Sokrates og en glad gris?”

Tygg litt på den, så kan vi andre bevege oss videre, og vi starter med høydepunktet: En menneskemengde som står linet opp nedover en ganske smal, velfrisert hagestripe. Dress-code Jean Austen. Forventingsfullt kikkende opp på den tyveårige Alice og hennes kavaler Hamish, i det han utfører et varslet og velregissert frieri. Alice blir stående helt stille, det samme gjør det store publikummet. Det er alt.

Og så kan dere spørre om det er en spøk at dette er det absolutt mest interessante som skjer i Burtons Alice i Eventyrland. Men neida, dette er as good as it gets. Det er noe med dybden i bildet, en slags antydning av hva 3D kan gjøre med filmbildet, som kommer til syne, nærmest mot sin vilje. Utvidelsen av noe statisk og tydelig virkelig. Et talende, subtilt lyspunkt før det vulgære og basale får ta over showet straks frøkna ramler ned i bakken. Big Fish, Charlie og Sjokoladefabrikken, Sweeny Todd. Det blir litt glattere, fattigere og mer sjelløst for hver gang.

Og denne gangen altså Alice, en gammel kjenning for de fleste, i versjoner basert på/inspirert av, originalfortellingene fra 1865 og 1872. Klassiker er et for mildt uttrykk her, dette er simpelthen en av de mest ikoniske fortellingene vi har. Og en av de merkeligste. Sammenlignet med ryddige eventyr som Snehvit og Askepott er jentungen i kaninhullet og alle de snodige bekjentskapene hennes betydelig mer åpne for tolking.

Og så er tohunderede-og-femti-millioner-dollar-spørsmålet, for å antyde filmens budsjett, hva Tim har til hensikt å gjøre når materien atter skal forvaltes? Svaret er at Alice har blitt tyve, og skal altså forloves. Men så dukker den hvite kaninen opp, og lokker henne tilbake under bakken. En slags oppfølger til en film som ikke finnes, men alle vet er der. Og det eneste nye som tilføres denne oppfølgeren, er en kjønnsmoden heltinne, det er vel noen i markedsavdelingen som mente det var lurt

Utover dette kommer ikke denne drittfilmen med noe nytt i det hele tatt. Og vi skal ikke drive å sammenligne filmer ukritisk, men den raskeste måten å forklare alt som er helt galt her, uten å høres altfor sur ut, er å peke på alt som er riktig i Jonzes Huttetuenes land som også brukte en kanonisert barnebok som utgangspunkt for visuell-effekt symfoni. Og vi tar det punktvis:

Look:

 Spike bruker data der det trengs, fuskepels, furutrær og fjærestein utover det. Alice er glatt som en green-screen. Dette er som sci-fi diskusjonen fra 70-tallet én gang til: Behøver fantasi og være shiny? Eller kan skittent og taktilt være like eventyrlig? Star Trek vs. Star Wars. En smakssak? Absolutt ikke. Tenk Alien og Blade Runner.

Adapsjon:

Spike jobbet knallhardt med å suge ut essensen fra boken, så tro som mulig mot originalen, men nøye og omhyggelig tilpasset filmformatet. Mens Burton klipper og limer ukritisk og skrur sammen en helt nøytral nytolkning. Blottet for det opprinnelig irrasjonelle, kamuflert bak tant og fjas. Overflate uten substans blir aldri vakkert.

Fortelling:

Huttetuene fyller filmen perfekt, balansen mellom action og ikke-action er meningsfull og velartikulert. Med en forståelig indre sammenheng og utvikling av de ulike karakterene. Hos Alice er det bare en haug overstyla, hule og meningsløst outrerte karakterer blottet for all mystikk eller sjel. I dette airbrusha universet er det ingen ting å engasjere seg i med mindre du jobber med rendring i Funcom og tar dette som etterutdanning.

En mistrøstig, fantasiløs og fundamentalt lite nyskapende film.