I riktig gamle dager var det ungdommen som var rotlaus. På 90-tallet gjaldt tjuefemårskrisa. Og i våre dager tar det enda lenger tid før livsalvoret setter inn, sånn rundt 30+. Sist sett i Mendes’ helt mislykkede Away We Go, fulgt opp her i den langt bedre Alle andre.

Gitti og Chris ferierer i Sardinia, da den blotte tilstedeværelsen av et annet par skaper tiltagende turbulens i samlivet. Slangene i paradis er Chris’ tidligere studiekamerat og den typisk perfekte konen hans. Men det er ikke snakk om banaliteter som utroskap eller lik i lasten. I stedet renner misunnelse, komplekser og vekten av verdens forventinger som vann inn i usynlige sprekker i forholdet mellom Gitti og Chris. Og truer med å sprenge dem fra hverandre, etter hvert som deres hengivenhet kjølner mer og mer, for faretruende å nærme seg frysepunktet.

I en film som våger å være kompleks uten å poengtere, og satser på at poengene kommer frem bare man gir dem litt tid. Det gjør de også, og det er en fascinerende opplevelse hvordan den diffuse maktbalansen langsomt kommer til syne og fremstår som klar – for så å skifte form både en og tre ganger. Med det store, underliggende spørsmålet som spenningsgarantist hele veien. Vil dette holde? Og i så fall; på bekosting av hvem?

En film som burde engasjere alle som har opplevd en eller annen form for relasjon til et annet menneske.