Hvor mange tror egentlig at paradis ser ut som en styla, animert variant av et kitschmaleri du kunne forvente å finne i dagligstua til Saddam Hussain? Ikke jeg i alle fall. Vi har fått noen skikkelig ugne varianter de siste årene; Bobla i Fountainhead, det ikke-jordiske i Watchmen og sluttscenen i Cage’s Knowing. Men det spørs om ikke Alle mine kjære topper dem alle som én.
Utover look’en må vi også bemerke at Jacksons adapterte storyline er en riktig pussig affære. Noe forenklet handler det om tiden etter et mord. Offeret, den fjortenårige Susie, er fanget i Det Swederborgske Rom, og plottet kan oppsummeres som hennes indre kamp mellom hevnbegjær og ønsket om sjelefred for den gjenlevende familien.
Et utgangspunkt Hamlet verdig, men behandlingen det får lever ikke akkurat opp til subtile referansepunkter: Krimhistorie, synske klassekamerater, bekjentskaper i åndeverden, tapt kjærlighet og foreldres galskap kastes inn på scenen. Uten at det gjøres all verden for å skape helhet og kontinuitet.
Og for alle som synes dette høres interessant ut: Det er ikke snakk om tvetydighet og ambivalens, bare tåke og rot. Alle mine kjære er ingen kompleks film, bare et så salig sammensurium at det tar litt tid å komme seg og samle tankene. For å fastslå at dette er rimelig håpløse greier.
