Se bort fra eksplisitt sex og sadistisk lemlestelse. Glem besvimelser, skandale og buing i Cannes. Lars Von Trier er en av verdens fremste kunstnere. Ganske enkelt.

Ikke dermed sagt at man skal bøye seg i støvet for alle filmene hans. Men vi skylder oss selv å ta ham på alvor. Å gjøre et helhjertet forsøk på å forstå hva dette er tenkt å være. Og hva det i siste instans er.

Jon Selås i VG gav filmen terningkast 1. Og oppgav en serie gode grunner for det. Men samtidig føler jeg at Selås og folk flest på forhånd vet litt for godt hva de venter (og ønsker) å se. Og så leter de etter dette med lys og lykter filmen gjennom. Uten å finne det. Så blir de skuffa og sinna, da. Og mener at Antichrist er en dårlig film.

Og det er ikke rart at man nærmer seg Von Trier med en distinkt forventing. Mannen har et sjeldent konsekvent kunstnerisk prosjekt gående. En svært karakteristisk take på religion og menneskelighet. Her tar han med seg tematikken videre. Men forandrer ikke bare formspråket slik han har gjort flere ganger før. Også selve moduset, selve grunnholdingen til filmmediet har gjennomgått en ganske radikal forrykning. 

Og da er det ikke underlig at dette oppleves som en dårlig “Von Trier-film”. Den radikale religionsdiskusjonen er intakt. Men grunnholdningen er annerledes. Vi er vant til å se dyptpløyende og avanserte, men samtidig veldig forståelige og direkte, filmer. Som går dypt, men er allikevel veldig lette å lese.

I Breaking the Waves hvor Bess er ekte religiøsitet i to sko og ei strikkedrakt; som begår offeret for å omvende tvilerne (Jan, venninna, legen osv.) – og slik frelse dem. Eller Dogville, som debatterer menneskets frie vilje, stiller spørsmålet om vi er ansvarlig for våre egne handlinger – og svarer “ja!”. Og så kommer skjærsilden. Til en verden av menn som hater kvinner. Og vi tumler ut av kinosalen med huet fullt av spørsmål rundt det å være menneske. Men selve filmen lurer vi ikke så mye på.

Det er dette vi er vant til. Og det får vi ikke i Antichrist. “Det store problemet med “Antichrist” er dens mangel på sammenheng” sier Selås. Og jeg føler at dette er en kritikk som avledes fra holdingen jeg beskriver ovenfor. Han forventer det dype, velfunderte og utrolig homogene, som han har blitt bortskjemt med fra Den Store Dansken. Problemet er bare at dette ikke er en slik film. Det var aldri meningen at den skulle være det. Og da blir en slik kritikk irrelevant.

Men hva er den da? Jeg tror en fin måte å forstå det på, er å se til tilegningen i slutten av filmen. Der Antichrist dedikeres til Andrei Tarkovskys minne. En mann som ganske enkelt er den som har tatt filmmediet lengst som kunstform. Den største, kan man si. En religiøst orientert regissør på samme måte som Von Trier er det – men med et fundamentalt forskjellig uttrykk. En mye mer poetisk tilnærming. Alltid eksplisitt tematisk og ekstremt perfeksjonistisk. Men samtidig med filmer som er veldig åpne; som hensetter publikum til en bestemt stemning men samtidig gir oss en formidabel frihet; et voldsomt handlingsrom. I skarp motsetning til Von Triers langt mer innstendig formanende fortellerstemme.

Men nå har Lars vært syk. Han har hatt sine uker og måneder med terapi. Og antagelig kommet frem til at hans vante avansert-men-skråsikker tilnærming måtte mykes opp. Og det er denne Tarkovskyfiseringen av Von Trier jeg går ut fra at mange ser som mangel på sammenheng. De ser det som en svakhet. Jeg mener tvert om.

I alle fall i prinsippet. For det er klart: Å forlate et av vår tids mest formfullendte og konsekvente prosjekter til fordel for noe ganske annet, ja det er ikke gjort over natta. Og jeg håper Von Trier ikke lar seg skremme over sutringa i Cannes og andre steder, og fortsetter i akkurat samme spor i en eller to filmer til slik han har for vane. Antichrist har alle løfterike ansatsene og de udiskuterbare kvalitetene man forventer fra den kanten. Men de forblir noe uforløst. Estetikk, generell modus, tempo, tematikk og storyline: Ja, de arbeider ganske enkelt ikke helt på lag enda.

Det betyr ikke at dette er en dårlig film. Tvert imot. Den er uhyre interessant. En definitiv must-see. En kinobegivenhet. Det ufullendte og tidvis famlende svekker den kanskje som verk. Men egentlig ikke som seeropplevelse.