Å se en under middels Hollywood-julefilm er omtrent som å lese Arild Nyquists dikt, Nå er det jul igjen: “Ja, nå er det jul igjen! Ja, nå er det jul igjen! Ja, nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!” Akkurat det samma, ommat og ommat. Men der Arild har et poeng med å la jula gå på tomgang, er Anywhere but home en tørr og svorløs liten ribbe. Totalt poengløs.

Vi treffer det kule paret Brad (Vince Vaughn) og Kate (Reese Witherspoon) som blir nødt til å feire jula hos sine respektive familier når den årlige jule-get-away blir innstilt: Hos mora til Kate og faren til Kate, hos faren til Brad og mora til Brad. Og dem er gærne alle samma – fire gale, gøyale familier som gjør seg flid med å drive paret til vannvidd. Og så blir Kate og Brad gale dem òg og så blir alt bra igjen. Mer er det ikke å si om Anywhere but home – den gørre, platte, sentimentale skittfilmen. Vi tar heller noen vers til av Nå er det jul igjen: “Og ribba smaker, Og her er kaker! Og ribba smaker! Og her er kaker! En liten dram til? Litt mere sursild? Litt mere sursild? Litt mere sursild? Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Ja, nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!”. Sånn. Da har du også sett Anywhere but home.