Det er nå engang ikke spesielt lett å bli stemplet som en filmens frelser, og selv om Jesper Ganslandt nok ville si at han ikke bryr seg om hva folk sier, er det klart at han kjenner trøkket. Ellers hadde han jo vært Messias. Og det er han ikke.
Derimot har han laget en film som ligger langt nærmere helvete – rent tematisk – slik det må fortone seg for en som vet at han har ført evig fortapelse over seg selv, men ennå venter på å få dommen fullbyrdet. Vi skal ikke gå innpå detaljer her, men oppfølgeren til Farvel Falkenberg er en hard, mørk og foruroligende film å bevitne.
Hendelsesforløpet er altså for sentralt til å røpes, men Apen handler om en dag i Kristers liv; en vanlig mann som forsøker å bevare fatning og forstand i en situasjon som viser seg å være helt prekær. I en fortelling om det uforståelige og ultimat dramatiske – innenfor rammeverket av en tilværelse så ordinær som bare dagliglivet til en lokal kjøreskolelærer fra den svenske middelklassen kan være det.
Kompromissløs
I en på mange måter kompromissløs film. Jesper har fått auteur-status på rekordtid, hvilket innebærer at vi som publikum aksepterer, forventer og ønsker en sterkt personlig film – samt at eventuell tvil vil komme ham til gode: “det skal nok være slik, han er kunstner“ etc.
I den vanskelige film nummer to gis det da heller ikke ved dørene, og det er bra, det. Selv om det kan virke som om Ganslandt er så bevisst på sin nyvunne integritet, at den til tider forekommer noe hemmende, da grepene fra tid til annen bikker over i det overdrevne.
Det blir så mye bakhode, så lite pusterom og en så ensidig kverning på den samme rytmen, at den til sist mister noe av effekten. Dette høres kanskje ullent ut, men det er ikke på sin plass å avsløre for mye, da dette er en film dere burde se og leve dere inn i, manglende toppscore til tross.
En toppnotering som også ryker fordi filmen er for tydelig todelt: Første omgang har et element av mysterium over seg. Der et handlingsforløp nøstes opp og informasjon deles ut slik at et bilde av en presset mann i en presset situasjon vaskes frem fra forstadsgrums og hverdagslighet.
Indre Mayhem
Men halvveis ut i filmen har vi fått vite alt det vi behøver å vite, og vi går over i en mer kontemplativ fase der dagens mann stort sett loker rundt i randsonen av urban bebyggelse, menneskenes verden og sin egen sinnsfriskhet. Det er ikke noe galt i dette grepet som sådan, men utførelsen er ikke bedre enn at det føles som et lite antiklimaks. Vi får ikke vite noe mer enn vi allerede visste, i henhold til tørre fakta, greit nok, men stemningen og følelsen utdypes ikke så mye den heller. Selv om det skal sies at det virkelig er besnærende å oppholde seg i selskap med Kristers undertrykte, indre mayhem selv om det er litt status quo.
I sum fremstår Apen som en tett, troverdig og liten film i den forstand at den handler om hverdagsmennesker i de minst spektakulære omgivelsene som tenkes kan. Men samtidig berører den det episke ved å la selve vår menneskelighet, intet mindre, stå på spill.
Og det er ikke et vondt ord å si om noen av disse to sidene. Annet enn at Jesper ikke helt klarer å innfri potensialet fullt ut. Det skulle på en måte bare mangle. I Farvel Falkenberg var han så tett på tematikk og karakterer at selv susing i sivet ble fylt med distinkt nærvær og tydelighet.
Her tar han, klokelig nok, et steg til side for eget liv og egne erfaringer som referanseramme (får vi håpe). Og den umiddelbare suvereniteten forsvinner, og til tross for gode forsøk erstattes den bare delvis av empati og innlevelse med en annens skjebne.
Når det er sagt: Dette er langt nærmere en femmer enn en treer. Dette er en god, sterk og modig film som prøver på veldig mye – og utretter mer enn nok til at dere bør se den og snakke om den og huske den.
