”Går det an å føle to svært motstridende ting på en gang?” Det er spørsmålet jeg satt igjen med. Uttalt i et mollstemt toneleie, tungt påvirket av Torbjørn Harrs kreftfremkallende voice-over. Som kverner ut en uendelig harang Gaarder-prat. Sikkert ment som et fyrverkeri av filosofisk overskudd. Men som i stedet blir et veritabelt rakettangrep mot filmen selv.
For på den ene siden forlater man kinosalen i småsjokka tilstand etter å ha sett den norskeste norske filmen post millennium. Klønete skuespill, keitete replikker, klossete enkeltøyeblikk. Banket ut i et vassentfilosofisk limbo av Josteins retoriske høyrehook.
Men samtidig, som spørsmålet innledningsvis indikerer: På tross av alt dette gjør Appelsinpiken et varig inntrykk. Det er noe i den ufortrødne, barnlige og amatørmessige stilen som kler tematikken – Den Store Kjærligheten – irriterende godt. Ung kjærlighet og ung død. Posthumant fortalt med innlevelse og følelse. Det skal en stålbeslått sjel til for å kverulere over slikt.
Appelsinpiken legger altså hodet på blokka. Så ydmyk at skarpretteren ikke får seg til å heve øksen. For å være ærlig fortsatte dessuten filmen å leve i meg lenge etter at jeg så den. Selv om det er smått pinlig å innrømme det. Derfor er det ikke bare medlidenhet som gjør at man dropper slaktet her.
Dårlig og/eller god? Se og døm selv.
