Ryktet løper milevis foran dette dokumentariske nådestøtet, som i tillegg til å sanke heder på Croisetten, allerede har lykkes i noe langt viktigere - å plante uforglemmelige raljeringer og bilder på danskenes (selvsensurerte) netthinner. I årevis har de blitt forledet til å tro de sendte sine eventyrlystne drenge ned til Afghanistanen for å dele ut tyggis til barna, sigaretter til gamlefar, og spørre pent om de ikke nu kunne se til å oppføre seg ordentlig, for så bygger vi dere en skole eller to.
Men Danmark er et land i krig. Og det er ikke et pent syn. Og her får vi det. Etter at vestlig innsats, norsk inkludert, har brukt 8-9 år på å skape et Taliban som er mer radikalt og militant enn noen sinne, er skillene mellom sivile og slagmark kringlete og innvevde. Da skal det mer enn tyggis til for å sjarmere en herjet afghaner. Tidlig i filmen ser vi nyankomne soldater trampe rundt i de nysådde markene til fattige bønder, hvorpå de etterfølgende fumlende forklarer de lokale at det var helt nødvendig. For å kunne skape fred. Så de kan bygge skoler til barna. Senere er det et par geiter som går med i skuddvekslinga med talibanere, og etter hvert både gamle, kvinner og barn. - Noen som har lyst på tyggis?
I et Afghanistan som fremstår mer og mer som et okkupert land, blir soldatene svar skyldig, selv om de fortsetter å klamre seg til legitimeringsstrategien – “det er sgu et fucked up land”. Hvorfor? Slik at de kan fortsette å beholde det som lekeplass? Det er noen plagede adrenalinjunkier regissør Metz og fotograf Lars Skree stiller oss overfor, men uten å heve den moralske pekefingeren til lettvinte høyder. For et av spørsmålene som synes å styre deres livsfarlige flue-på-veggen-ekskursjon er - hva kjemper gutta for? Hvorfor blir de ikke hjemme ved joysticken? Eventyr, kameratskap, sier de selv, mens en intelligent komplilering av ikoniske hverdagsscenarier avslører et oppdrag fyllt av rasløs venting, udefinert angst, fremprovosert menneskeforakt og abstrakte fiendebegreper som konkretiseres i et pronomen – “han”. “Hans” hensikt er å “destablilisere sikkerheten i Helmand med henblikk på å underminere befolkningstilliten til ISAF-styrken” får vi vite. Det er ikke mye å bygge kampånd på, og en av dokumentarens filmiske genistreker er at vi er med; voktende, desillusjonerte. Til det smeller, og vi ligger med nesen i ørkensand, mens sårede soldaters oppsperrede sjokktryne gir oss en actionrealisme vi aldri helt lengtet etter. Vi har sett det før, bare ikke på ordentlig. Det er “kraft edermame sejt” å være i kamp avreagerer soldatene, og det er nesten så man skjønner det, der man sitter og kjemper med å begripe at det vi ser ikke er fiksjon. Hver dag i livsfare, og så endelig får man muligheten til å blåse hodet av noen onde skjgeggete fyrer.
Store geopolistiske analyser får vi ikke, men det er heller en styrke enn en svakhet, fordi det holder fokus på det nære, detaljerte, viktige og morbide: i de nederste leddene av stormaktspolitikken, er det det ideen om det siviliserte mennesket som står på spill. Uten å være et polemisk pasifistmanifest, lykkes Armadillo med å gjennomhulle den dyrebare billedkontrollen, som har forfulgt de fleste krigshandlinger etter lærdommen i Nam. Og selv om vi i disse tider vokter oss vel for å sette = mellom sannhet og dokumentar, får vi flerfoldige bevis for at bildet fortsatt kan brenne.
