Er du interaktiv nok, er innpass i parallelle universer bare barnematen. Barnemat derimot er som kjent ikke bare bare lenger.
Det er ikke måte på hva ungene allerede har sett og spist. Besson har åpenbart fått det til likevel, med en bokserie oversatt til 34 språk og til nå tre halvanimerte filmer. Dette er nummer to. Arthurs doble liv; et på landet hos bestemor og et som røff alveprins i Minimoyenes land; et ivrig miniatyrkongedømme i hagen til bestemor. Mens foreldrene er byfolk med bieskrekk, er Arthur fullferdig medlem av Boto-matassaleiernes stamme, noe som gjør han til en attraktiv beskytter i Minimoyerland. Da han mottar SOS melding på et riskorn som tyder på at minimoyprinsesse Selania er i fare, er det bare en ting å gjøre: la seg teleportere via urgamle indianerteknikker tilbake til sine venner. Og til fienden…
Besson har en forfriskende uren stil der fantasy, realisme og karikatur går hånd i hånd. Her er det plass til alt, får man følelsen av. Morsomst er karakterene i Minimoyerriket og det animerte universet som omgir dem. Og signaturen er umiskjennelig. En skittenfuturistisk by, ikke ulik den i Det Femte Elementet, tjener som inngangsportal til riket. Ghettorapen pumper og karakterene er pønka i gester og stemmer. (Både Lou Reed og Snoop Dogg i originalen, men Alex Rosén er ikke dum han heller.) Det animerte universet for øvrig er fargesprakende og fullt av overraskelser, for ikke å snakke om en særdeles uhyggelig fiende. Hvordan Arthur fikser biffen, får vi forhåpentlig vite i film nummer tre.
Om ikke også den bare er begynnelsen. I så fall skal Besson ha mye moro framover.
