Få maler med bredere penselstrøk enn “mannen-som-lagde-Titanic”, som her like gjerne slenger inn det hittil mest pompøse og underholdende innlegget i klimadebatten. Mens science fiction-sjangeren generelt er gjennomsyret av dystopier og lei fremmedfrykt – fra Invasion of the Body Snatchers til Alphaville til District 9 – er dette rett og slett en CGI-fetisjistisk og bokstavelig talt selvlysende feiring av biomangfold, regnskogfondet og romantiske ideer om urfolk.

Verdens hittil dyreste film har altså klare prioriteringer; både naiv og cheesy, men oh my god, så vakkert gjennomført. Året er 2145 og de stakkars jordboerne kjører på i intergalaktisk Columbus-Westmoreland-Texaco-stil. Denne gangen på den eksotiske jungelsatelitten Pandora, som befolkes av de tre meter høye, blåstripede, Masai-/Maori-lignende Na’viene (de med grunnfag i antropologi kan muligvis kjenne igjen ett og annet her). Det ser kanskje traust ut på plakaten, men det nyeste nye av “Gollum-teknologi” tar disse fascinerende skapningene fra tegneserie til en ny divisjon av kjøttfull fotorealisme. Det vil garantert få de fleste til å føle seg som den jublende crowden foran Lumières Toget ankommer stasjonen i det herrens år 1895: fullstendig solgt til billedmagien.

Usedvanlig klokt er det derfor av Cameron at han har ventet til CGI var over den skjemmende puberteten (Lucas var med Star Wars for eksempel ikke like klok). Mindre hype blir det ikke akkurat heller, av å gå rundt å ruge på manus sånn i 15 års tid. Og da kan man jo lure på hvorfor ikke et par måneder av disse ble brukt på litt ekstra gjennomskrivninger. Greit at kreativt univers og spektakulær katt-og-mus-action kompenserer for døv dialog, men det rekker ikke helt når konfliktene er like grafiske som sjakkruter: De vennlige, men proteksjonistiske Na’viene befolker områder fulle av det lukrative stoffet unobtanium – en ressurs den onde, moderne og imperialistiske alliansen av militær- og gruveselskap ikke skyr noen midler for å høste. Midt i mellom disse står en gjeng new age-frelste forskere og hovedpersonen Jake Sully; eks-marinesoldaten som i form av en Na’vi-lignende avatar etterhvert bonder med både det ene og det andre på den blå rasens planet. Apocalypse Now-antiimperialisme møter Pocahontas-romantikk, og underveis får Bush-administrasjonen atskillige knips på snuten. Ironisk derfor at selve aksen; ekstremt good vs ekstremt evil opprettholdes.

Teknologien er voksen, men den politiske korrektheten fremstår som pubertal: engasjert, men naiv og masete. Det er vanskelig å ikke vente seg litt mer dybde av et av filmhistoriens store øyeblikk.