Onanittitallet var epoken som gjorde selvinnsikt og påfølgende narsissisme til den høyeste kunstform. Den fulle erkjennelsen av at hvis alle grand narratives er døde, kan vi forelske oss i våre egne, subjektive historier med skamløst sneversyn.
Veldig mye bra film kom ut av dette nye tenkesettet. Og nå har to av de mer profilerte aktørene med sitt sosiokulturelle fundament fra denne perioden slått sine pjalter sammen: Dave Eggers, forfatteren, og Sam Mendes, teater- og filmmannen. En spennende konstellasjon i et ambisiøst foretak som viderefører den nevnte ideologiske klangbunn: Å få en uinteressant historie om to uinteressante mennesker til å fremstå som noe relevant og severdig.
Men, dessverre. Det gikk ikke. Og med en anselig fallhøyde i kombinasjon med total mangel på kontroll over prosjektet, blir dette usedvanlig forjævlig. To 30-somethings leter etter stedet de ønsker å bo. Og meningen med livet. Finne seg sjæl. Og vi blir med på reisen.
Det handler om viktighet og verdighet i det dagligdagse. Det store i det lille. Men Away We Go mislykkes i alt. Vi blir ikke glad i karakterene. Den forsøkte humoren er merkelig malplassert og platt. Dynamikken er forutsigbar og søvndyssende. I en film som ikke lykkes i å si noen ting om noe. Utover det at enkelte folk ikke er morsomme eller interessante i det hele tatt, men bare ganske utrolig ordinært uinteressante.
Og den innsikten hadde vi allerede.
