”How low can you go!? How low can you go!?” Nei, vi sikter ikke til et limbo-party. Men siterer et mulig møte mellom Adam og de som produserer filmene hans. På norsk: “Hvor teit klarer du å være?” Og Adam tar utfordringen på strak arm. Høydepunktet denne gangen er en ti minutter lang sekvens der dagens mann, Skeeter, har blitt stukket i tunga av en bie. Og må holde sitt livs viktigste tale med en hoven geip slengende ut av kjeften. Bablende på et frådende kaudervelsk, mens en perlerad av blødmer oversettes av den fjollete britiske kompisen hans.
Hvis vi bruker denne forklaringsmodellen blir Sandler en gladgutt i bekymringløs galopp gjennom Hollywood. Der han simpelthen ansettes for å tøyse med frie tøyler. Og når man kaster et blikk på filmene hans, kan det virkelig se ut som om det er slik det henger sammen.
Jeg tror ikke dette er tilfelle. Til det er for mange penger involvert. Og med Disney på laget, er det lite sannsynlig at dette er et muntert friløp av den godeste Adam. Jeg tror tvert imot Bedtime Stories er stramt korrigert og nøye planlagt, hvor fjollete den enn kan virke. Og for å forklare hvorfor denne filmen ser ut akkurat som den gjør, må jeg belemre dere med noen interessante tall:
Husker dere Night at The Museum? En passe tøysete film med en passe tøysete Ben Stiller. En stor institusjon som bakteppe for fantasi, lek med CGI, eventyr og barn. I et så strømlinjeformet design at det er fullstendig friksjonløst. Bedtime Stories er på alle måter helt lik. Men hvorfor gidde å lage en kopi av en dusinvarefilm av den typen? Jo, ganske enkelt fordi Night at The Museum for øyeblikket ligger på 50. plass over tidenes mest innbringende filmer. Ikke i USA, men world wide. Som på kinobilletter alene cashet inn 571 063 268 US dollars. Sykt men sant. Dette vet Disney. Og da det er langt billigere å plagiere dette enn, la oss si 007 og Quantum of Solace på plassen under, ja det er Bedtime Stories et faktum. Så får vi se da, om de lykkes.
Og hvorfor ikke? Filmen er tidvis litt morsom, tidvis ganske koko, hele tiden helt uinteressant. For alle andre enn småbarn, medieforskere og investorer i et trangt amerikansk filmmarked. Akkurat som Night at the Museum var det.
