Tidlig 2000-tall: En liten guttepjokk har rømt fra armoden på den Congolesiske bygda Til gata i Kinshasa som ikke ser veldig forlokkende ut den heller. Der han står med en blikkboks som det er spent en streng til. Og han kikker ufortrødent inn i kamera og sier noe sånn som: “Dette er mitt musikkinstrument, det skal gjøre meg rik og berømt. Det vil ta tid og arbeid. Men jeg skal klare det!”
Ja, lykke til småen, tenker man, det er omtrent 0,0001 promille sjanse for at det der skal gå i boks. Om det ikke var for at sitatet var plassert i starten av en dokumentarfilm. Og at det nok er en grunn til at akkurat dette klippet er inkludert. For sannelig sier jeg eder: I The Benda Bilili! Social Club får vi den klassiske historien om rags to riches ennå en gang:
Noen franske filmfolk kommer over et band bestående av invalide gatemusikanter. De blir begeistret og forsverger seg på at gjengen skal puttes på plate. Noe som ikke overraskende skal vise seg å bli himla vanskelig og tidkrevende.
Som film er ikke dette fantastisk bra, akkurat; det helt sentrale for alle involverte har vært to ting: 1) Komme seg inn i studio for å 2) Komme inn i Europa. Så filmes det litt along the way.
Dermed står vi tilbake med en trivelig affære der vi serveres masse kornete bilder av en gruppe mennesker vi ikke akkurat blir godt kjent med, rent bortsett fra at vi er der når de spiller. Og det er kanskje nok? Artig for patrioter er det uansett at ferden ut i verden og filmen som sådan ikke ender andre steder enn hva jeg tolker til å være selveste Stratos med utsikt over gode, gamle Youngstorget. Etter at gutta spilte på Oslo World Music Festival i fjor.
Så står de og fryser og grubler over livet og suksessen og spør seg selv om ikke ting var bedre på gata i Congo allikevel og… Neeida, de gjør ikke det. Ingen refleksjon, ikke noe utenomsnakk, bare happy-happy. Real feelgood, mye bra musikk og litt bra film.
