Dynamikken i denne filmen er slik: Kjemper mot tårene – gir etter – griner – hylgriner! – kjemper mot tårene – gir etter… osv. På lerretet. Og i salen, skulle en jo tro. I en utrolig søtladen honninghistorie. Med giftig brodd. Som flittig pløyes inn i publikums nervesentre: Vi serveres barnemishandling, døde foreldre, rasistisk fornedrelse, ulykkelig kjærlighet og først og fremst sexisme og kvinnekamp opp og i mente.
Bienes hemmelige liv er basert på boken ved samme navn, og fremstår som en typisk lusen adapsjon. Hele filmen reduseres til en serie enkeltøyeblikk; muligens velfungerende i romanform, men som her føles løsrevne og fragmenterte. Som igjen gjør rytme og moment hakkete og uharmonisk. Symbolsk overmettede hendelser og gjenstander kommer på løpende bånd, men avspises med noen få tilmålte minutter. Og et kostebinderi av karakterer som sikkert hadde nok albuerom til å bli sprell levende og nyanserte i boken, krympes her til typer; svinebundet av formatet.
Filmen er nok tenkt som en blanding av Stekte Grønne Tomater og Purpurfargen, men slik ble det altså ikke. Til det er manus og regi simpelthen for dårlig. Skjønt: En komedie er god så lenge du ler. Og hvis du mener at drama, ut ifra tilsvarende logikk, er vellykket straks man sitter rødøyd med klumpen i halsen, vel, så er nok dette din film.
