45 gode minutter tok det meg å erkjenne at denne filmen faktisk foregår i Barcelona, en by man jo ellers kjenner sin besøkstid i. Gaudí og gjengens dekorerte by er her askegrå, nitrist. Sett gjennom et kamera som nærmest aldri unner oss en liten tilt opp mot åpen himmel, eller bare, å hvile øyet i litt behagende slyngplantearkitektur.
Som i Amores Perros og Babel ser Iñárritu altså verden gjennom et halvtomt glass og søker mot lumske miljøer, baksiden av globaliseringa og mediebildets hvite flekker. Idylliske strender skimter man bare når liket av en gjeng illegale immigranter flyter opp på de. Og, ja, hvorfor ikke, i en kinovirkelighet som ellers er dominert av happy materialisme og den høymettede enden av pantone-skalaen.
I stedet rommer filmen Uxbal, en pussig helt, formgitt av kroppen til en Javier Bardem som stadig overrasker med sin elastisitet. Solnedgang og salsa med Julia Roberts er erstattet med prostatakreft, aleneforsørgeransvar og bipolar (eks)kone. Hva verre er – mannen organiserer illegale afrikanske og kinesiske arbeidsimmigranter. Utnytter de, men bryr seg om de. På ordentlig. Masse etiske knuter. Og, nevnte jeg, han snakker med døde. Med alt dette på blokka, er det nok smart at manus følger den strake linja regissøren ellers i karrieren har brukt energien på å brekke opp. Koselig er det ikke, men viktig, og hadde Iñárritu i tillegg holdt igjen med følelsespornoen, hadde tragedien vært utholdelig og.
