Historien og plotet i seg selv holder ikke tungt vann, men virker snarere bedøvende for vår kritiske sans eller deltakelse.

Blekkhjerte har mye av den samme dramatiske og episodiske strukturen som preger Harry Potter-filmene: En nærmest endeløs rekke hendelser med ikke altfor mange bindeledd følger hverandre uten nødvendigvis alltid å ha for mye å gjøre med den bærende historien.

Dessverre behersker ikke Softley regien slik vi skulle kunne håpe. Ofte oppleves det hele som retningsløst, og hans viktigste knep for å sprite opp kampscener er å gjøre det mer storslagent, voldsomt, høylytt og langvarig. Paul Bettany er riktignok strålende opplagt i rollen som den noe selviske og ondskapsfulle Dustfinger. Og også Andy Serkis gjør bra fra seg som umoralske Capricorn. Men ellers er det tynt.

Verst av dem alle er en overivrig Brendan Fraser i rollen som Mo, en slags Indiana Jones på evig leting etter gamle bøker. Lille Maggie er mest av alt irriterende i sin veslevoksne karakter.

I likhet med det meste annet her for konvensjonelt, men anslaget og billderikdommen vil vi gjerne se mer av. Ekkoene av litteraturens sprudlende verden og fargerike og fengslende vokabular skaper et begjær etter mer.

Nå venter jeg bare på at noen skal filmatisere “Vindens Skygge” av Carlos Ruiz Zafón. En virkelig gave for vår fantasi, forestillings- og artikulasjonsevne.