Etter en pen slump grandeur på 90-tallet har Hollywood etter årtusenskiftet ikke maktet å hoste opp én eneste storfilm av reell tyngde. Og den som tar dette aller tyngst er Ridley Scott. Som har så fryktelig lyst til at Den Store Amerikanske 2000-tallsfilmen skal bære hans signatur. Med Coppola som mal, ser det ut til. Men American Gangster ble aldri noen Gudfaren for et nytt årtusen. Akkurat som Body of Lies aldri vil bli stående som vår generasjons Apokalypse Nå!. Synd, for forsøket er godt, og kimen til suksess ligger definitivt i filmen.
Som på slutten av 60-tallet, er USA midt i en krig det synes å være umulig å vinne. Og igjen er det bare amerikanerne som mener at den er så veldig viktig. Men slikt snakk faller for døve ører i møte med Ed Hoffman (Crowe) og Roger Ferris (DiCaprio), henholdsvis CIAs sjef for det Nære Midtøsten og hans fremste fotsoldat, agent og field-commander. For dem er ikke dette tredje verdenskrig. Men den eneste måten å unngå den på.
Og Body of Lies får oss til å tro på dem. Hva innebærer egentlig “Amerikansk tilstedeværelse i Irak” ? Hvem har kontroll? Hvem tror de har det? Hva slags fiende er terroristene sånn på daglig basis? Og hvor mye blod, svette og fingernegler skal til for å stoppe dem? Svarene bankes inn gjennom hardtslående, teknisk briljant action og glimrende storytelling.
Så hvorfor er ikke dette noen klassiker? Fordi ambisjonen åpenbart er så anstrengende stor, kan man si. Men det finnes også mer konkrete grunner. For at en film skal tre opp blant de virkelige kanonene, må den enten si noe nytt, eller noe gammelt på en ny måte. Det skjer ikke her. Og hovedproblemet er hovedrolleinnehaver Leonardo. Ikke det at han spiller dårlig, for det gjør han absolutt ikke. Det er bare det at Roger Ferris representerer en type helt vi har sett tusen ganger før. Og som jeg absolutt ikke føler definerer den pågående konflikten. Et stort ego som kjenner konflikten på kroppen. Gradvis endring i nærkontakt med nye impulser. Indre tautrekking mellom lojalitet og samvittighet. Gammelt som grunnfjell alt sammen. Og finnes det i det hele tatt noe alternativ?
Ja, det gjør faktisk det. På toppen av det hele eksemplifisert i filmen ved Russel som gjør en fenomenal rolle, i en karakter som virkelig, virkelig burde ha fått denne filmen for seg selv. For Ed Hoffman er virkelig vår tids helt/skurk/helt. En hærfører som er kontorist mer enn militær. Effektivt intelligent og stokk dum på en gang. Dypt sjarmerende og avsindig arrogant. Egenrådig og vital, men plump som en bryggearbeider. Som tilsynelatende ikke ser noen egentlig verdi i sin egen kone, egne barn – eller menneskeliv generelt. Og han er triggerhappy som en sauebonde i et bjørnehi.
Her har Ridley virkelig fått snusen i noe unikt. En fyr som er good-guy filmen gjennom, men allikevel fremstår som fullstendig uavklart utilregnelig når det hele er over. Det filmatiske fingeravtrykket fra Bush-administrasjonen. Cheney og Rumsfeldt. Rasjonelle mennesker, med twista ideologi, vannvittig vilje til makt og vindskjeve verdensbilder.
Hadde Hoffman fått lerretet for seg selv, på sine betingelser, ville dette blitt et epos av vår tid. En reduksjon av Oberst Kurtz til noe forenklet og fortidig. I stedet feiger Ridley ut og lar filmen gå seg vill i Annans bakgater. Snertne halvautomater, sinte arabere og helikoptre i tett kampformasjon er alltid gøy. Men her skyter de i fellesskap den store planen i filler.
Så får vi se neste år, da. Når Scott kommer med sitt siste, desperate forsøk på å vinne tiåret. Med Russel Crowe tilbake som… fanfare! … Robin Hood! Utrolig søkt. Men jeg kan ikke hjelpe for at jeg gleder meg!
Premieredato 21. oktober
