En hurtiganalyse av Disneys mest vellykkede grunnformel: Helten forsøker å være noe de ikke er, og den uunngåelige striden mot verdens ondskap er dypest sett en indre kamp for å våge å være seg selv. Tenk Aladdin eller Simba. Nå er vi i gang igjen, om enn med en snedig twist: I motsetning til normen ljuger Bolt nemlig ikke for seg selv når han tror han er en super-hund.

Velkommen til den firbente varianten av The Truman-Show: Bolt er superstjernen i en boosta variant av Kommissar Rex. Uten at han vet det selv. Men i motsetning til historien om Truman Burbank, er det her et utvidet fokus på hva som skjer etter at hovedpersonen finner ut av bedrageriet og rømmer fra bobla. Og dermed er overfornevnte grunnkonflikt i full utvikling. Filmen handler om super-Bolts vei til å bli en vanlig vofs (og super er en underdrivelse her; dette dyret er samtlige X-men, Watchmen og De Fantastiske Fire kombinert i en liten, lodden kropp). Sammen med fokus på toleranse, vennskap og familieverdier, selvsagt.

For Disney er fortsatt Disney. Ikke mindre så fordi dette er selskapets første animerte helaftens uten Pixar. Datafilmens egen Gandalf, Mr. John Lassater, er rett nok med som produsent og har nok hatt en hånd på rorpinnen gjennom hele seilasen. Men ellers er de sentrale postene bemannet av folk rekruttert fra firmaets tradisjonelle tegnefilmavdeling.

Som flesker til og rendrer ut en teknisk formidabel film. I geniale Monsters Inc. var det å få pels og hår til å fungere en liten sensasjon i seg selv. I Bolt er liksom ikke det utfordringen lenger, og det visuelle nivået er jevnt over top class. Når dette allikevel ikke blir den festen det kunne vært, skyldes det selve visjonen, for å bruke et ord som klinger godt i forbindelse med Walts imperium. Disney så vel som Pixar er forbløffende ofte i stand til å trylle frem duggfriske, komplette universer i hver nye film. Steder med en intrikat og grundig gjennomarbeidet indre logikk, stappet med kreativt snodde attributter. Hvor vi får lyninnføringer av konflikter og karakterer, stemninger og detaljer, gjennom så briljant storytelling at ingen i bransjen, vanlig film inkludert, holder samme nivå.

I Bolt tilbys vi paradoksalt nok et snev av dette i form av Bolts fantasi-TV-verden. Mens straks vi er ute av den, blir ting ganske trivielt og kjedelig. I en vakker men traust amerikansk hverdag. Grepet med en fake superhelt som må erkjenne at virkeligheten er belagt med kryptonitt, er heller ikke fengende nok i seg selv. Velgjort og mer til; garantert gøy for de små. Men med tanke på hva disse folka er kapable til, er ikke dette noe reelt høydepunkt.