Snart er det ingen tidsvitner tilbake, og vi skal overlates til oss selv. Da trenger vi nye fortellinger som stadig aktualiserer krigen. Basert på John Boynes roman, tas vi tilbake til Nazi-Tyskland. Til åtteåringen Bruno og konsentrasjonsleiren faren er satt til å kommandere.
Boy in the Striped Pyjamas, har blitt et fint skudd på krigsfilmstammen. Ikke fordi den sier noe nytt, eller fordi det fortelles på en ny måte, men fordi den presenterer vanskelig materiale klokt, varmt og effektivt. Det fungerer godt å begrense verdensbildet til en liten gutt og hjemmet hans. Og det er like effektfullt å illustrere folkemordet med de nakne dokkehaugene Bruno finner i kjelleren, som å vise berg av menneskelik. Først og fremst på grunn av barnefilmformatet, men også på grunn av våre blaserte forventninger: Vi belager oss på velkjent død.
Kanskje er det nettopp balansen mellom utilslørt ondskap og det tilsynelatende alminnelige, som gjør filmen så god. Barnefilmens evne til å formidle det mest uhyggelige ved å ikke vise. Vi vet jo hva som skjedde likevel. Vi har fantasi, og vi har historie. Heldigvis og dessverre.
