Omtrent like motstandsfullt som å sykle i sand karer denne fortellingen om små, små gleder seg fremover.
En ung professor ankommer fra byen til et idyllisk anlagt og temmelig øde hotell, der hun viser seg å være en av ganske få gjester. Folkene her lever sakte og er noen skikkelige raringer. Uten at vi kan vente oss ekkel, japansk skrekk av den grunn. Filmen beskrives som en zen-komedie. Det betyr at Hjelp vi må på ferie og Chevy Chase er langt unna (takk og pris). I stedet understreker statiske rammer og lange passasjer den særegne subtile formen for komikk. Der karakterene blir små, malplasserte figurer i et fremmed landskap.
En film om å ta seg tid til å stirre ut over det turkisblå havet, dyrke øyeblikket og ikke jage meritter kunne fort blitt selvhøytidelig, hadde det ikke vært for at samtlige de kakigori (shaved icecream)-besatte karakterene portretteres med diskret ironi. Likevel blir de kuriøse detaljene veldig ofte for påtatte til at de kan passere som annet enn uengasjerende irritasjonsmomenter, og vi tvinges til å observere mennesker som gjør handlinger meningsfyllte for dem, men ikke for oss. Da er det alltid noe at strendene er kritthvite og fotograferingen verdig Star Tour-katalogen
Påminnelsen om at man selv kan bestemme verdiagendaen i livet, tar fatt i et godt, gammelt poeng. Men ironisk nok er det vanskelig å finne den meditative roen til å la det synke inn.
