Jeg vet at karakteren antyder en middels film, men please les videre, for dette er alt annet normalen. Da herrene Mjøen og Lystad leverer den aller mest forstyrrede og spaca norske filmen ever.
Man setter opp følgende mal: 20 % Brødrene Dal, 20 % Rockeopera á la Which Witch og 60 % Kaptein Sabeltann. Satt opp på et lokalteater der ingen av de involverte gidder å gjøre annet enn å kjøre på rutinen og jobbe på krabbegir. Filma i smug med et gammalt TV-kamera og gitt til klasse 8B på Brøttum ungdomskole for råmateriale til et ukeskurs i basic dataanimasjon.
I alle fall er det slik det ser ut. Et uhyre kuriøst og nærmest arkaisk filmprosjekt som bugner av uforståelige særheter. For eksempel er Brødrene Dal nesten ikke med. De entrer filmen etter førti minutter, bare for å rolig stille seg i bakgrunnen. Der står de og lirer av seg et datert ordspill i kvarteret, mens tiden mellom fylles av noen merkelige vikingkledde skikkelser som løper rundt og brøler på teater-norsk, her tilgitt fordi de da altså faktisk spiller teater. En tolv år gammel forestilling fra Vikingland i Tusenfryd. Hvorfor noen insisterte på gjenfødsel som spillefilm? Helt umulig å si, jeg kan ikke komme på en eneste plausibel forklaring.
Så langt den klareste 1’eren hittil i år. Men etter en stund er det som om vanviddet og lavmålet er så komplett at en slags orden allikevel begynner å vise seg. Orden, og til og med antydningen av kvalitet. Nok høyst ufrivillig og på tvers av intensjonene, men allikevel:
Den siste halvtimen av Vikingsverdet er faktisk riktig fornøyelig, der sang- og dansenumrene(!) kommer tettere, de merkelige, hyperamatørmessige animasjonene hyppigere og ikke minst: Filmens udiskutable stjerne Seidemannen får fritt spillerom i rollen som maktsyk trollmann med tydelige homofil legning og en diger fallos i sverdform han uhemmet gnukker løs på.
En komplett absurd film. Bland fluesopp og flein i popcornet og se den på viking-maner for full effekt.
