Kunst, film og vold: De Syv Samuraier, A Clocwork Orange og The Matrix: Martial arts, kunstfilm og datakunst. Lista er lang. Mulighetene mange. Jo mer stilisert jo mer ’kunst’. Ofte.

Bronson ligger et sted mellom Gjøkeredet, Fight Club og A Clockwork Orange. En god blanding, men nærmest sistnevnte. En hommage til Kubrick. Det sier regissøren.

Det fins uhorvelig mange veier til 15 minutters berømmelse. Noen velger tv. Charles Bronson valgte vold. Biografien om Michael Peterson, senere ’Bronson’, handler om Englands verste innsatte forbryter gjennom tidene. Om å skape seg selv bak lås og slå. Vold som dannelsesprosjekt, uttrykksform og levevei. Som livskunst.

Bronson følger i Stanley Kubricks estetiserte skjær, men uten politisk ladning og uten andre vesentlige karakterer enn helten selv. Volden er grovere, så klart. Dette handler bare om vold. Derfor blir det verken avskrekkende eller gripende – eller veldig interessant. Tom Hardys rolleprestasjon tatt i betraktning.

Nei. Engelske fengselsmyndigheter har ingen ting å frykte. Gjennomkoreografert bokseballett er ikke inspirerende selv om den er aldri så grov. Institusjonskritikken er heller ikke sviende. Den skal ikke være det.

Så blir det ikke kunstfilm, ikke filmkunst. Regissøren kjører så pent. For rent. Jeg verken vemmes eller frydes slik god, stygg, vold skal gjøre.