En blind manusfortfatter og eksregissør mimrer motvillig over fortidens glansdager og traumet som i ett og samme øyeblikk frarøvet han synet og hans elskede. Det høres kanskje ut som ditt verste arthouse-mareritt. Naturligvis ikke, når det leveres kjærlighetsfullt og lidenskapelig innpakket av en av de største nålevende fortellertalentene i europeisk film.
Drømmer apropos, det er faktisk ikke umulig det heller er Almodóvars eget mareritt vi må lide her. Tabloidene forteller at han etter stadig tettere migreneanfall ofte er tvunget til å oppholde seg i mørke rom – ikke den blideste skjebnen for en gutt som er så campy og fargeglad.
Uansett, den tragiske metaforen om den blinde regissøren er kanskje ikke verdens mest subtile eller originale, men den er lett å tilgi når den veves inn i et selvbevisst melodrama som hele tiden balanserer på kanten til det teatrale, og dermed, det komiske.
Og man forundres nok en gang over Almodóvars evne til å gjøre det banale interessant ved å utporsjonere nøyaktig tilmålte mengder eksess – kjolene er bare litt for røde, scenografien bare litt for studioaktig, dialogen bare litt for eksaltert. Formen er helt på kanten til såpeopera og samtidig – såklart – milevis unna.
Langt mer enn kjedelig, cinematisk onani
Selvfølgelig kan man innvende at den sindige og ubesværede labyrinten mellom fortid og nåtid som fletter sammen de to hovedkarakterenes liv, egentlig kanskje bare er en måte å gjøre en enkel historie om tap, sjalusi og kjærlighet mer spennende på. Hva så? Det funker jo. Mer enn fiffig fortellerbriljering handler dette dessuten om fortiden sett fra nåtiden. Og fordi den nostalgiske refleksjonen omkring filmen og fotografiets rolle i vår bearbeiding av fortiden er mer sentimental enn filosofisk, blir dette en mye mindre pretensiøs affære enn det kunne vært. Og det gjør fortellingen om filmen-i-filmen til langt mer enn kjedelig, cinematisk onani.
Knapt så lett å gjenfortelle dog: Etter at han mistet synet har eksregissøren Matteo Blanco tatt pseudonymet Harry Caine og presset det gamle livet ned i en skuff, før han innhentes av et nærmest Ibsen-aktig spøkelse fra fortidens sjalusidrama. Blanco ble ved sin siste film tvunget av investoren til å caste dennes unge, vakre, Penelope Cruz-gestaltede kjæreste i hovedrollen. Hun var for vanskelig for regissøren å holde fingrene fra, det ble hett, osv., osv. Som vanlig et ganske kompakt og på grensen til klaustrofobisk drama, med de faste ingrediensene vold, død, sterkt begjær og besatt kjærlighet. Gjennom den konstante henvisningen til fotografier og kameraopptak befinner vi oss dessuten i et svimlende sentimentalt kryssningspunkt mellom mørket (La Mala Educación) og lyset (Volver).
Og i en så utvetydig kjærlighetserklæring til musen Penelope Cruz at man jammen tviler på om mannen nu egentlig var så gay likevel. Hennes overfotogene fjes får til sammen flere kvadratkilometer lerret å ornamentere. Det er kanskje ikke intensjonen, men det tar hendelig oppmerksomheten vekk fra det faktum at enkelte av karakterene strengt tatt ikke er mer enn middels godt skrevet. Litt for mange av dem er det også, selv om alle har sin funksjon, og filmen er Almodóvars lengste til dags dato. I det hele tatt kunne noen darlings med fordel vært silt vekk. Det kunne gjort biffen til en mer renskåren indrefilet.
Personlig som en dagbokside er det uansett, og slutten er en komisk, vakker og oppløftende hyllest av hans egen Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd fra 1988. Forførende og ubeskjeden. Om mannen har midtlivskrise, har han i alle fall funnet sin egen terapi.
