Én location, én mann i en kiste, solid parkert six feet under. Én mobiltelefon, lite luft, halvannen time med film. Øvelse fra filmskolen? Lærebok i lavbusjettfilm? Gimmick?
Mest av alt sistenevnte, selv om den dristige debutregissøren Cortès forsøker på en aldri så liten politisk finte ved å plassere vårt stakkars offer – en amerikansk sjåfør - under jorda i selveste Irak. Uansett hva man måtte mene om denne misforstått minimalistiske psycho-action-thrilleren, så er det – teoretisk altså – et interessant prosjekt. Men mens det er en kjent sak at begrensninger ofte stimulerer kreativiteten, har det her fått uttrykk som trassig demonstrasjon. Hvordan bli kjent med en karakter som er alene hele filmen? Hvordan lage handling og set up på en 2 ganger 1 meter location? Og, ikke minst, hvordan filme herligheten?
Mens sistenevnte faktisk er imponerende kreativt løst, er de andre elementene i stor grad løst gjennom telefonsamtaler. Og alle som har forsøkt å filme en telefonsamtale, vet at dette byr på dramaturgiske utfordringer. Ikke minst krever det en hovedperson med mer karisma og nyanse enn Reynolds. Men mest av alt krever det en god dialog. Den eneste grunnen til at jeg kunne tenke meg å stirre halvannen time på en (levende) fyr i en trekiste, var om han hadde noe interessant å si om sin egen situasjon, på en overbevisende måte.
Det er det ingen som har her.
