Helt siden filmens aller tidligste barndom har rollen som sannhetsvitne vært mediets fremste fortrinn – og store nemesis. Et uendelig antall strategier og tilnærminger har vært anvendt for å oppfylle profetien om at absolutt realisme kan kanoniseres og fremvises gjennom 24 bilder i sekundet som lys på lerret.
Noe som viste seg vanskelig. Og i våre dager er det stadig lengre mellom film som slår seg for brystet og hevder at det de viser frem er sannheten. Naturlig nok når vi snakker fiksjonsfilm. Men en time eller to i selskap med en Michael Moore-produksjon, fjerner raskt alle illusjoner om at dokumentaren som sjanger er noen større garantist for at det vi ser er the-whole-truth-and-nothing-but-the-truth-so-help-me-God.
Men på tvers av fremherskende tendenser: Av og til dukker det opp filmer der mediets suverenitet som formidler av reelle hendelser er den store hensikten – og kvaliteten. Og Burma VJ er en superb eksponent i så måte. Ikke det at den skriker høyt om objektivitet. Men det er virkeligheten den formidler.
Kinosaljournalistikk på sitt beste
Politisk dokumentar passer ofte best på TV. Som nyhetsjournalistikk. Eller i artikkelform. Men av og til kan virkelig levende bilder inngi en dybde og helhet som kler kinosalen utmerket. Der filmen mer enn noe annet medium bringer oss tettere innpå en verden vi ellers er lukket fra.
Og Burma er så avgjort et slikt sted. De fleste av oss husker munkene som tok til gatene i Rangoon i 2007 og juntaens hardhendte sanksjoner. Vi husker bildene derfra som ble smuglet ut og gikk verden over. Små snutter i konkurranse med alt annet rask som går på TV en tirsdag ettermiddag. Nå er imidlertid disse samlet og klipt sammen slik at de utgjør hjerte og ryggrad i danske Anders Østergårds film.
Resultatet er en ganske journalistisk film. Men samtidig med et poetisk nærvær som løfter dette til noe langt mer enn utvidet nyhetsreportasje. “La oss be, slik at vår dødsangst forstummer“ lyder det fortvilede skriket fra en demonstrant idet han står ansikt til ansikt med væpnet opprørspoliti. Og vi kan ikke annet enn å anta at han eller hun som holder kamera føler det samme. For vedkommende står ikke langt unna.
Med andre ord har Østgård kommet over et helt unikt og i seg selv enestående råmateriale. Som han kyndig sveiser sammen til en helhetlig film som tåler formatet godt. Det er hevdet at Burma-opptøyene viste at vestlig likegyldighet er like graverende som Burmesisk militærdiktatur. Og om så er tilfelle, finnes ingen bedre kur mot unnfallenheten enn Burma VJ.
